Nå må det snart bli lov til å være god i Norge også

I Norge har vi mange rare ord og uttrykk, med uforståelig opphav. Det kanskje aller rareste for meg er “tap og vinn med samme sinn”.

Game of champions!
Vinn en million kroner uten å spille for ei eneste krone!
Sjekk ut tilbudet her!

Norge har en fantastisk fungerende velferdsstat, der de svake i samfunnet blir sett og får støtte. Vi er også flinke til å se taperne i idrett, skole og arbeidsliv generelt, men nå vil jeg slå et slag for vinnerne i idretten!

Altfor ofte har jeg hørt foreldre, trenere, ja til og med barn selv komme med de “oppløftende” ord som at tap og seier skal takles på samme måte. Slikt blir det mange middelmådige fotballspillere av, og ingen gode. Hvor ofte har man ikke hørt på diverse fotballbaner rundt om i Norge, at foreldre står og snakker om hvor dårlig taper han ene spilleren som alltid kaster flasker og er på gråten etter at laget har tapt er?

Dere som står og diskuterer dette: NEI. Denne spilleren er ikke en dårlig taper. Dette er en ung gutt eller jente som elsker idretten sin. Han/hun har gått rundt på skolen hele uka, og hatt tankene på denne kampen. Det er ingenting annet denne unge fotballspilleren vil, enn å vinne sammen med lagkameratene sine. Det er disse spillerne som i dag enten spiller i Toppserien eller Eliteserien.

Vinn VIP pakke til United mot Burnley!
Pakken inkluderer hele oppholdet og vip billetter på Old Trafford for to personer!
Slik kan du vinne en tur!

Ta Pål Andre Helland som et eksempel. Uten at jeg har sett noen barne- og ungdomskamper med han på banen, kan jeg garantere at han har hatt mange reaksjoner etter å ha tapt kamper som ung spiller, og han er, og har nok alltid vært, det mange mener er en dårlig taper.

Men: Det skal svi å tape en fotballkamp. Det som gjør fotball og andre lagidretter så nydelige, er nettopp det samholdet det skaper å vinne sammen som et lag. Krige seg til en knepen seier mot erkerivalen. Møte opp på trening X antall ganger i uka for å forberede seg til helgas kamp. Krangle og diskutere på trening, men spise pizza sammen på den lokale kroa etterpå. Uten dette, hadde ikke fotball vært det det er, verken i Eliteserien, 6.divisjon eller på aldersbestemt nivå.

Det finnes også dårlige tapere naturligvis. Spillere som kjefter sine lagkamerater fulle etter et tap, som alltid skylder på andre enn seg selv og som skaper dårlig stemning i laget, det er disse som er de dårlige taperne. Spillere og foreldre som ikke unner andre suksess, og som ikke kan glede seg på vegne av sine lagkamerater. De er dårlige tapere.

Med en gang de norske barna kommer opp til ungdomsskolen, blir de skalert fra 1-6 etter ferdigheter i de fag den norske stat mener de skal være gode i. Hvorfor er det en så stor aksept å skille mellom tapere og vinnere her? Dette er noe alle må gjennom, mens de som spiller fotball, har valgt dette selv. Hvorfor er det da tabu å la en 13-åring spille på 16-årslaget, når han/hun er et kjempetalent? Hva taper de andre barna på samme alder, på at en spiller fra deres lag slår gjennom?

Hvis en elev i åttende klasse er meget god i matematikk, skal denne eleven naturligvis få bryne seg på oppgaver tilpasset et høyere trinn enn åttende for å få best mulig utvikling. Dette synes alle er greit, men hva er forskjellen på dette og en fotballspiller som er god nok til å spille på et lag bestående av spillere som er to-tre år eldre?

Vis meg den forelderen på Island som klager til klubben, fordi lagkameraten til sønnen på 13 år, fikk spille 16-årskamp fordi han er den neste Eidur Gudjohnsen. Denne forelderen tror jeg du må lete lenge etter på Island, men det kryr av dem i Norge. Dette er nok også noe av grunnen til at Island, et land med et litt større innbyggertall enn Bergen kommune, nå har vært med i to mesterskap på rad, mens Norge ikke har vært med siden 2000.

Jeg tror at mange ungdommer i Norge nesten synes det er litt flaut å bli tatt ut på et kretslag, fordi det brer seg en misnøye med at andre ikke ble tatt ut. At en spiller blitt tatt ut på et kretslag, eller landslag for den del, bør være en motivasjon for alle lagkameratene i klubben denne spilleren spiller i. Det er også en seier for klubben, og spesielt lagkameratene han/hun trener med hver dag. Ingen blir gode uten gode lagkamerater, og det er treningshverdagen sammen med disse som gjør at spilleren utvikler seg.

Vi har mange talenter i Norge. På skolen, på fotballbanen, på dansegulvet og i skisporet. Det er så synd, at altfor mye av fokuset er på de som ikke er gode. Enda mer synd er det for disse barna og ungdommene, som garantert har talent på andre arenaer, men som får størst fokus rundt en arena de ikke er like gode på fordi noen andre har et stort talent. Er det rart det skapes tapere da? Når ungdommen ikke engang får størst fokus rundt det de er gode i?

For noen ungdommer, handler fotball om å være sammen med vennene sine, og ha det gøy på trening og i kamp. For andre, handler det om å bli best mulig, og noen drømmer om å spille på Lerkendal, Brann stadion, Åråsen og Old Trafford. Fotballen skal ha plass til alle disse, og ja, da skal det være lov å være god. Det skal være lov, og det skal hylles å ha ambisjoner. Da må man gjøre alt man kan for å vinne, det er bare slik man kan bli best mulig i spillet fotball.

Så, vær så snill: Slutt med dette “tap og vinn med samme sinn”-tullet. Begynn med å se alle ungdommers positive egenskaper, og vær glad på de som lykkes sine vegne. Etter hvert kommer også ungdommene borti situasjoner hvor man konkurrerer med andre om skoleplasser, jobb og bolig. Dette skal barn og unge forberedes på, og slike situasjoner skal heller ikke løses med å rakke ned på de som eventuelt får jobben, skoleplassen eller boligen.

Det skal lønne seg å være god. Å få anerkjennelse for at man er god i en idrett, skal være noe man er stolt av, og ikke noe man vil skjule fordi man vet det kommer negative kommentarer.

Det er kun slik norske fotballspillere kan komme opp på et konkurransedyktig nivå i fremtiden, også internasjonalt.

Champions League quiz : Vinn risikofritt spill!
Ta quizen her!