Terje Liverød forteller
Overgangsvinduene begeistrer mang en fotballentusiast. I én måned i januar og gjennom hele sommeren er det kjøpebonanza. Det koker i ryktebørsen, spillere og trenere bytter beite over en lav sko, og enorme pengebeløp sendes på kryss og tvers.
Og noen er tettere på dette sirkuset enn andre. Én av dem er tidligere fotballspiller Terje Liverød, som nå driver tekstilfabrikk og speider etter talenter i Sør-Amerika for europeiske storklubber. Fotballsonen hadde et par spørsmål…
Fotballsonen: Hva er overgangsvinduet du husker best? Og hvorfor?
Terje Liverød: Sommeren 2002. Det hele er en lang historie og var litt uvirkelig, hvor jeg tilbrakte tre netter av fire på fly mellom land og kontinenter. Til slutt endte vi endte opp med å signere to uruguayanere i løpet av fire dager, rett før vinduet stengte. Den siste ble hentet fra treninga i Nacional (klubb i Uruguay, red. anm.), kjørt i all hast til flyplassen, satt på et fly og landet i Düsseldorf dagen etter. Samme ettermiddag var vedkommende Schalke-spiller og ble en sensasjon i Bundesligaen. Vedkommende var Gustavo Varela.
Liverøds mann: Gustavo Varela spilte syv år i Schalke-drakt. (Foto av: Stuart Franklin/Getty Images)
Noen måneder senere brakk Varela tommelen under en kamp. Legen var utpå banen og spurte han om han var ok, og da svarte Varela at han følte seg svimmel og måtte bevege seg hele tiden for at det ikke svimlet for han. Legen sjekket han kort, Varela ble kjørt i ekspressfart til sykehuset og operert. Han hadde spilt i femten minutter med kraniebrudd, men allikevel fortsatt å spille. Hadde han ikke brukket tommelen hadde han dødd. Det er første og eneste gang en spiller i Bundesligaen har brukket kraniet, for ikke å snakke om å spille videre. Gustavo Varela ble imidlertid i Schalke i syv år. Hans innstilling forteller noe om mentalitet til en uruguayaner. En uruguayaner går gjennom veggen om nødvendig. De er laget og skrudd sammen av noe helt spesielt.
FS: Hvilken overgang du selv har landet/forhandlet frem/anbefalt står igjen som den beste?
TL: Claudio Pizarro, uten tvil. Det var i 1998. Jeg hadde forlatt fotballen og satt på kontoret mitt i Peru da min gode kompis Paul Walsh (eks-Liverpool og eks-Tottenham bl. a., nå et fast hode i Sky Sports’ Soccer Saturday) ringte. Han hadde sluttet som spiller, blitt FIFA-agent, og ville besøke meg i Sør Amerika for å se på spillere.
Jeg laget et opplegg. De første kampene vi skulle se var finalekampene i det peruanske mesterskapet. Det ble spilt tre kamper og det var særlig en av spillerne vi likte spesielt godt. Vi kontaktet både hans klubb og agent, og reiste så til Tyskland og snakket med Bayern München og Hamburg. Men de ønsket ingen ukjent peruaner. Turen gikk videre til Werder Bremen, som slo til og vel så det. Og Pizarro spiller fortsatt, i FC Köln, og han er den mestscorende utlending i Bundesligaens historie.
Braksuksess i Tyskland: Claudio Pizarro i aksjon for Werder Bremen under UEFA Cup-finalen i 2009 mot Shakthar Donetsk. (Foto av Mike Hewitt/Getty Images).
Snakk om å treffe på første mulighet. Egentlig helt usannsynlig. Med det var jeg tilbake i fotballen. På samme turen hadde jeg sett en ung argentiner som var 17 år, spilte en av sine første kamper, og som fascinerte meg. Jeg nevnte også han for Bayern. Ett år senere reiste de med meg for å følge han én uke under trening og kamp, men de forkastet han. Da han senere gikk til Real Madrid ringte Bayern og sa de hadde tatt feil to ganger med meg. Og vipps ble jeg deres mann i Sør Amerika (utenom Brasil) frem til jeg senere signerte for Schalke.
