Maxi Gomez (Uruguay) – 22 år, spiss – Celta Vigo | 12 landskamper
Uruguay har som alltid en solid tropp, og det er flere spennende spillere med i Oscar Tabarez tropp. Federico Valverde (Real Madrid) er en svært lovende midtbanespiller man fort vil høre mer om i fremtiden, Rodrigo Bentancur (Juventus) har allerede etablert seg som en bra spiller på det øverste nivået og Marcelo Sarrachi (RB Leipzig) kan bli en svært god back. Mannen jeg synes det er mest spennende å følge i aksjon er dog Maxi Gomez! 22-åringen har svært tøff kamp om plassen, og må nok finne seg i å spille andrefiolin så lenge Cavani og Suarez er en del av landslaget, men begge de to superstjernene har fylt 32 år og Gomez ser ut til å være den nye spissprofilen hos Uruguay i årene som kommer. Den 186 centimeter høye spissen har en voldsom fysikk og er en strålende duellspiller! Han er en god avslutter, spesielt i luftrommet, og har scoret 30 mål på 69 seriekamper siden han kom til Celta Vigo i 2017. På landslaget har han scoret i to av sine tre siste, og selv om han som regel må finne seg i å komme inn fra benken er Maxi Gomez en spiss det er fryktelig vondt å bryne seg på!

Jhegson Mendez (Ecuador) – 22 år, defensiv midtbane – Orlando City| 8 landskamper
Det ecuadorianske landslaget har ikke all verdens til spennende spillere å by på, men dersom Romario Ibarra og Ayrton Preciado får spille på kantene er de spillere som kan være underholdende å følge. Det mest lovende prospektet i Ecuador er dog Jhegson Mendez! Den defensive midtbanespilleren har tatt MLS med storm etter overgangen til Orlando rett etter jul, og det har blitt spekulert i at han kan være aktuell for All Star-laget allerede i sin første sesong. Mendez er en solid grovarbeider som primært vises i det defensive, men han har også ferdigheter som pasningsspiller og er avgjørende for Orlandos overgangsspill. 22-åringen var en del av det ecuadorianske U20-landslaget som tok seg helt til finalen i det Sør-Amerikanske mesterskapet i 2017 og er nå i ferd med å etablere seg som en nøkkelspiller for Ecuador. Han vil nok kunne komme seg videre fra MLS også dersom progresjonen fortsetter, og selv om han ikke har den mest underholdende rollen er Jhegson Mendez en lovende spiller!

Takefusa Kubo (Japan) – 18 år, offensiv midtbanespiller – FC Tokyo→Real Madrid | 1 landskamp
Japans landslag er fullt av unge gutter som ikke har spilt nevneverdig for landslaget tidligere. Blant dem er spilleren som blir omtalt som ”Japans Messi”, og som i dag signerte for Real Madrid! Takefusa Kubo spilte i Barcelona fra 2011-2015, men unggutten valgte å dra hjem til Japan og har spilt for FC Tokyo de siste sesongene. Her fikk han debuten bare 15 år gammel, og som 18-åring har han spilt seg til fast plass hos J.League-laget. Nå har han signert en seksårsavtale med Real Madrid og den svært lovende japaneren vil spille for Real Madrid Castilla kommende sesong. Kubo har vært ansett som et av de største talentene i asiatisk fotball og var med i U20-VM allerede som 15-åring! Den kommende Real Madrid-spilleren har også fått landslagsdebuten, og dersom han får spille i Copa America er det verdt å følge med! Når man sammenlignes med Messi skjønner man at det er snakk om en spillertype med store offensive kvaliteter og med et voldsomt driv med ball i beina, og selv om Kubo nok ikke er noen ny Messi så er han en meget lovende spiller! Han har en god venstrefot og har vist seg om en svært god dødballtaker i Tokyo. Med en noe ukonvensjonell og svært direkte spillestil er han også veldig underholdende å følge og Japans kamper kan være verdt å få med seg!

Erick Pulgar (Chile) – 25 år, defensiv midtbane – Bologna | 11 landskamper
Det chilenske landslaget består stort sett av etablerte spillere, og den yngste av utespillerne er hele 24 år. På midtbanen finner man 25 år gamle Erick Pulgar, som har levert en meget solid sesong i Bologna! Den 187 centimeter høye chileneren er en duellsterk og taklingsglad spiller som til tider ligger litt i grenseland av hva som er innenfor regelverket, men han er også en bra ballspiller! Denne sesongen gjorde han det svært godt i den defensive rollen på Bolognas midtbane og med sin gode skuddfot noterte han seg også for fem scoringer! Han har en ekstremt bra dødballfot og har også ferdigheter til å sette opp scoringer i åpent spill. Pulgar har nå kommet opp i tresifret antall kamper for Bologna, og har vært linket til større klubber. Dortmund skal ha vært interessert i å signere ham i fjor sommer, men nå har Pulgar signert en ny kontrakt med Rossoblu og det virker lite sannsynlig at han vil gå noe sted dette vinduet. 94-modellen har dog vært med på å vinne Copa America før, og leverer han et solid mesterskap kan større klubber være villige til å legge de nødvendige midlene på bordet for å sikre seg signaturen hans.

The post Talentspeideren: Copa America – Gruppe C appeared first on Fotballsonen.

Uruguay

Uruguay må ut ifra spillermateriell ansees som en av de tøffeste konkurrentene til forhåndsfavoritten Brasil. I førersete sitter gamlefar Oscar Tabarez, som er treneren som med god margin har hatt jobben lengst av samtlige trenere som deltar i Copa America. 13 år er gått siden 72-åringen skrev under med sin nåværende arbeidsgiver i 2006. Selv om han ble rammet av et muskelsvekkende syndrom, som gjorde at han under fjorårets VM måtte bruke krykker, gir han seg altså ikke enda. Der mange av de andre nasjonene har gjennomført trenerbytter for kort tid siden, har Tabarez trent den samme gjengen i lang tid, og relasjonene er sterke.

Det er ikke mye til overraskelser å spore i Uruguay-troppen. Det er kjente navn og spillere som er proppet av erfaring, blandet med unge spennende talenter som til daglig spiller for noen av Europas største klubber. Relasjoner og samspill finner vi et godt eksempel på i stopperparet Diego Godin og Jose Gimenez, som også spiller sammen i Atletico Madrid. Det har de gjort siden Gimenez ankom den spanske hovedstaden i 2013, så her snakker vi mange minutter med fotball sammen. Rutine er det også i høyrebacken Martin Caceres, som etter noen sesonger som benkesliter for Lazio, veldig overraskende ble hentet på lån av gamleklubben Juventus i januar, hvor han siden har fått ni kamper for den italienske seriemesteren.

Lucas Torreira storspilt for Uruguay under VM i Russland, og som et resultat av det ble han den sommeren hentet av Arsenal. Den småvokste midtbanespilleren hor gjort sine saker bra for The Gunners i debutsesongen, og vil bli en nøkkelspiller for landet sitt også i dette mesterskapet. På topp kryr det av gode alternativ. Duoen som trolig vil starte på topp er selvsagt Edinson Cavani og Luis Suarez, men siden sin retur til spansk La Liga og Girona, har Cristhian Stuani vært en av Europas dødeligste spisser. På to sesonger har han banket inn 40 mål på 65 kamper for Katalonierne. Om han ikke er å finne i en startellever, er han i det minste en høyaktuell innbytter om Uruguay jakter mål.

Som nevnt tror jeg dette er ett av de beste lagene som deltar i år. De er solide defensivt, har hardtarbeidende spillere, og stjerner på topp som er vant til å avgjøre fotballkamper. Selv om oddsfavoritten Brasil har fordel av hjemmebane, i tillegg til å ha vunnet Copa America alle fire gangene de tidligere har arrangert turneringen, (1919, 1922, 1949 og 1989), ville ikke dette vært første gang Uruguay snøt sambadanserne for edle pokaler på eget gress. Selv om de fleste ikke var født i 1950, er det fortsatt et evig arr etter VM-finalen på Maracana det året. Fotball er et uforutsigbart spill. Marginer kan gå begge veier, og man kan bli rammet av skader, men om Uruguay slipper de unna det verste ville det ikke vært noe mirakel om Copa Americas mestvinnende nasjon, med 15 titler, tar med seg nummer 16 i sommer.

Tropp:

Keeper: Fernando Muslera, Martin Campana, Martin Silva

Forsvar: Jose Gimenez, Diego Godin, Giovanni Gonzalez, Marcelo Saracchi, Diego Laxalt, Sebastian Coates, Martin Caceres

Midtbane: Matias Vecino, Rodrigo Bentancur, Nicolas Lodeiro, Nahitan Nandez, Giorgian De Arrascaeta, Lucas Torreira, Federico Valverde, Gaston Pereiro

Angrep: Luis Suarez, Cristhian Stuani, Edinson Cavani, Maxi Gomez, Jonathan Rodriguez

Ecuador

Ecuador har hentet tilbake den colombianske treneren Hernan Dario Gomez, som tidligere trente nasjonen i perioden 1999-2004. Han har også vært landslagssjef for moderlandet Colombia i to perioder, samt Panama, så Gomez er erfaren i jobben som landslagssjef. Han tar med seg en tropp hvor kun tre spillere som spiller i europeiske klubber, deriblant den aller mest profilerte som både er kaptein for klubb- og landslag, Antonio Valencia.

Valencia har slitt med skader nesten hele året, men fikk 17 minutter på banen i sesongens siste kamp på Old Trafford mot Cardiff, da 33-åringen tok farvel med klubben han signerte for i 2009 for å erstatte Cristiano Ronaldo. Han fikk også styrket kampformen da han spilte til sammen drøyt 100 minutter i oppkjøringskampene mot Venezuela og Mexico, og vil med sin erfaring være en klar bærebjelke i dette laget, selv om oppkjøring har vært alt annet enn optimal. Lengre fram på banen finner vi en annen tidligere kjenning fra Premier League. Enner Valencia ble aldri noen hit i verken West Ham eller Everton, hvor han til sammen på tre år scoret 11 mål. I 2017 gikk han til den mexicanske klubben Tigres, hvor målsnittet har økt igjen. Med sine 28 scoringer på 47 kamper for landslaget, er han spilleren Ecuador må sette sin lit til foran mål. Antonio og Enner Valencia står til sammen for 39 av de 48 landslagsmålene som er scoret innad i Copa-troppen på 23 mann. Med så få goalgettere i troppen, kunne de virkelig trengt sin beste angriper i troppen, men Felipe Caicedo har etter en konflikt med ledelsen valgt å boikotte landslaget. Han hadde en sterk avslutning på sesongen for Lazio, og scoret åtte mål i årets Serie A på 17 starter og 11 innhopp for den italienske cupmesteren.

Jeg har ikke stor tro på dette Ecuador-laget i år. Med tanke på at 8 av 12 lag får avansere fra gruppespillet, skal man ikke utelukke at de på et litt heldig vis kan karre seg til en kvartfinale, men om det blir tilfelle regner jeg med at det blir bråstopp der. Laget har noen skreller og sterke resultater på hjemmebane, mye takket være at spillerne har blitt vant til å spille i høyden, da hjemmebanen Estadio Olympico Atahualpa ligger like i underkant av 2 800 meters høyde. Den fordelen kan de ikke dra nytte av i Brasil, og kommer nok til å havne bak både Uruguay og Chile i denne gruppa.

Tropp:

Keeper: Alexander Dominguez, Pedro Ortiz, Maximo Banguera

Forsvar: Arturo Mina, Robert Arboleda, Pedro Pablo Velasco, Cristian Ramirez, Xavier Arreaga, Antonio Valencia, Jose Quintero, Beder Caicedo, Gabriel Achhilier

Midtbane: Renato Ibarra, Romario Ibarra, Carlos Gruezo, Ayrton Preciado, Jefferson Intriago, Jefferson Orejuela, Andres Chicaiza, Jhegson Mendez

Angrep: Carlos Garces, Angel Mena, Enner Valencia,

Japan

Det andre landet som har vært så heldig at de har fått en invitasjon til Copa America til tross for at de befinner seg utenfor Sør-Amerikas grenser, er Japan. De deltok også i turneringen i 1999, hvor de havnet sist i gruppa bak Paraguay, Peru og Bolivia, hvor 1-1 mot sistnevnte ble deres eneste poeng. Hajime Moriyasu tok over sjefsstolen i 2018, året etter at han hadde steppet inn i landslagsvarmen som sjef for Under-23 laget. Han tar med seg mange av sine tidligere elever inn i toppen til Brasil, hvor bare fire spillere er over 22 år gamle.  Det kunne like gjerne vært en OL-tropp som ble sendt inn, hvor det kun er tillatt med tre spillere over 23 år. Det er kanskje fordi de vil samkjøre den unge troppen før sommer-OL i Tokyo neste sommer. 17 av de 23 spillerne som er plukket ut har ikke rukket å debutere for seniorlaget før det braker løs i Copa Amerika.

En av de mest spennende spillerne i troppen er midtstopperen Takehiro Tomiyasu, som forrige sommer som 19-åring dro til den belgiske toppserieklubben Sint-Truiden, og spilte seg inn i startelleveren med engang for laget som endte på en 7. plass på tabellen. Med sine ti landskamper er unggutten en av de mest erfarne spillerne i toppen. Den med klart mest erfaring av de som setter seg på flyet, er Leicester-spissen Shinji Okazaki. Den tidligere Premier League mesteren har rukket å bli 33 år, og vil være en viktig person å ha med i garderoben til et så ungt lag. Den hardtarbeidende spissen vil nok bidra vel så mye som en mentor utenfor banen, som han vil bidra på banen. Med 50 scoringer 116 kamper er han ikke ufarlig i boksen med flagget på brystet heller. En annen spennende spiller i denne troppen er vingen Tatsuya Ito, som til daglig spiller for Hamburg. Etter en imponerende debutsesong på seniornivå i 2017/2018 sesongen, hvor han også var en av de nominerte til årets nykommer i Bundesliga, har det vært en tøffere andresesong for den driblesterke kanten. Kun sju kamper fra start og mindre enn 700 minutter med fotball ble det i en sesong hvor Hamburg rotet bort muligheten til å rykke rett opp igjen. Tross en vanskelig sesong bor det mye i denne spilleren, og Copa America kan være en arena å vise seg fram på.

Japan ha OL på hjemmebane i sikte, og bruker denne turneringen for å høste erfaringer hos en ung tropp. En gylden mulighet for disse spillerne, men det vil nok gå utover de sportslige resultatene. Det blir nok fort en reprise av 1999, og de kommer nok ikke til å greie å stå opp mot verken Uruguay eller Chile i denne gruppa. Jeg holder også Ecuador som favoritter i oppgjøret mot Japan, når det er så få spillere som har spilt sammen på dette nivået for Japan. Jeg tror heller vi får se om dette oppholdet gir sportslige resultater i fremtiden for de asiatiske guttene.

Tropp:

Keeper: Eiji Kawashima, Ryosuke Kojima, Keisuke Osako

Forsvar: Daiki Sugioka, Ko Itakura, Naomichi Ueda, Teruki Hara, Daiki Suga, Takehiro Tomiyasu, Tomoki Iwata, Yugo Tatsuta

Midtbane: Yuta Nakayama, Kota Watanabe, Gaku Shibasaki, Tatsuya Ito, Shoya Nakajima, Koji Miyoshi, Taishi Matsumoto, Hiroki Abe, Takefusa Kubo

Angrep: Daizen Maeda, Ayase Ueda, Shinji Okazaki

Chile

Chilenerne er på jakt etter sitt tredje strake Copa-trofe, etter at de med Jorge Sampaoli vant i både 2015 og 2016. Nå er det Reinaldo Rueda som styrer skuta i 2018, etter at landet ikke greide å kvalifisere seg til VM i Russland. Tidligere har han vært trener for Colombia, Honduras og Ecuador. Sistnevnte tok han ett poeng med i Copa America i 2011, og røk ut etter gruppespillet. Det samme vil nok ikke være akseptabelt når han nå har hele Chile på sine skuldre.

Det er som vanlig en veldig solid Chile-tropp, med spillere som spiller i store klubber i alle ledd. Det mest usikre leddet er nok på keeperplass, hvor de tre som er tatt ut til sammen har sju landskamper. Gabriel Arias og Brayan Cortes sto hver sin omgang i oppkjøringskampen mot Haiti, så får vi se hvem som vokter buret i første kamp mot Japan. En som er bankers som midtstopper er kortsankeren Gary Medel. Besiktas-spilleren som i en kort periode var under Solskjærs ledelse i Cardiff, har siden den gang blitt omskolert fra midtbanespiller til stopper, og blitt en av de mest betrodde i dagens Chile-mannskap. De to veteranene Jean Beausejour og Mauricio Isla kommer trolig til å spille på hver sin backposisjon. Alle de tre nevnte har over hundre kamper hver med flagget på brystet.

En viktig brikke på midten om det skal klaffe for Chile er Charles Aranguiz. En ganske komplett defensiv midtbanespiller som kommer fra en imponerende vårsesong med Bayer Leverkusen som på mirakuløst vis fikk en fjerdeplass i årets bundesliga etter en fryktelig start. Det er ikke mangel på defensive midtbanespillere hos Chile, men Aranguiz er sterk i alle faser av spillet, og vil være en av nøkkelspillerne sånn som jeg ser det. En som ville vært en naturlig nøkkelspiller og matchvinner, er Alexis Sanchez. Men siden overgangen til Manchester United har det stoppet helt opp for stjernespilleren. Han har riktignok også vært skadeutsatt, men det er bemerkelsesverdig å se hvor lite farlig han virker med ball nå, kontra tiden i Arsenal. Likevel er han selvskreven i troppen til sitt hjemland, og alle vet hva han er i stand til å gjøre på banen når han er i flytsonen. Fra tidligere har han spilt det som har vært av kamper, og man har vært bekymret over kampbelastningen han har utsatt seg for. Kommer nå uthvilt og klar for å legge inn en innsats. Kanskje hvileperioden, et annet miljø og motivasjonen av å spille for Chile vekker frem den gode gamle Sanchez. I så fall er dette laget mye giftigere enn om det er den Sanchez vi har sett det siste året som loffer utpå banen.

En voksen og erfaren tropp, med små endringer fra de to årgangene som har vunnet de siste to mesterskapene. Kan være en styrke, men også en svakhet, med eldre, tregere spillere som er mettet av suksess. Bør uansett ta seg greit videre fra denne gruppa sammen med Uruguay. Etter det stopper forventningene mine til denne gjengen. De kommer nok til å selge seg dyrt, gjennom en oppofrende spillestil, men et møte mot enten Brasil eller Colombia betyr nok kroken på døra for denne gjengen. Møter Uruguay i siste runde i gruppa, og da regner jeg med at begge er kvalifisert til kvartfinalene, så får vi se hvor mye de legger i en gruppefinale, men om de skulle møtes igjen senere tror jeg også Uruguay blir for sterke.    

Tropp:

Keeper: Gabriel Arias, Brayan Cortes, Yerko Urra

Forsvar: Igor Lichnovsky, Guillermo Maripan, Mauricio Isla, Paulo Diaz, Jean Beausejour, Gary Medel, Gonzalo Jara, Oscar Opazo,

Midtbane: Jose Pedro Fuenzalida, Arturo Vidal, Diego Valdes, Erick Pulgar, Esteban Pavez, Pedro Pablo Hernandez, Charles Aranguiz

Angrep: Alexis Sanchez, Nicolas Castillo, Eduardo Vargas, Junior Fernandes, Angelo Sagal

Tabelltips

I denne gruppen har jeg Uruguay som klokkeklar favoritt. Jeg tror også at Chile kommer til å ha små problemer med å ta seg videre her. En mer rutinert og samspilt utgave av Japan kunne blandet seg inn i kampen, men med det laget de sender nedover blir det nok ikke mange poeng. Ecuador har heller ikke kvalitetene som trengs for å kunne true de to de to på toppen i denne gruppa.

Uruguay – Ecuador 3-1

Japan – Chile 1-3

Uruguay – Japan 2-0  

Ecuador – Chile 0-1

Chile – Uruguay 1-2

Japan – Ecuador 0-1

The post Copa America: Gruppe C appeared first on Fotballsonen.

Giovani Lo Celso (Argentina) – 23 år, sentral midtbane – Real Betis | 13 landskamper
Argentina stiller med en rekke spennende spillere som ikke nødvendigvis spiller for topplag per dags dato. Blant disse er Giovani Lo Celso, og den 23 år gamle midtbanespilleren har hatt en strålende sesong i Real Betis på lån fra Paris Saint-Germain. Nå er overgangen gjort permanent i en overgang verdt 22 millioner euro. Det er langt under det som nå ventes å være argentinerens markedsverdi og det spekuleres i at en overgang til en større klubb kan bli aktuelt allerede i sommer. Den offensivt anlagte midtbanespilleren scoret hele 16 mål denne sesongen, og slo også fem målgivende pasninger. Han er en strålende ballspiller, som dikterer tempoet i kamper. Lo Celso er en god dribler og har en svært god venstrefot! Med en rekke mål fra distanse denne sesongen er han en fryktet distanseskytter. I tillegg har han tatt steg defensivt og alt ligger til rette for at Lo Celso skal få en strålende karriere, til tross for en litt trå start på karrieren i Europa. Han spilte seg til en så godt som fast plass på det argentinske landslaget, og han ventes å få rikelig med spilletid i Copa America!

Jhon Lucumi (Colombia) – 20 år, midtstopper – Genk | 1 landskamp
Jhon Lucumi er fersk på det colombianske landslaget og fikk sin debut i en treningskamp mot Panama den 3. juni, hvor han spilte fra start. I et colombiansk lag med mye rutine hvor det er få ukjente spillere som vil få mye spilletid er det ikke lett å plukke ut en spennende spiller som er på vei opp, og veien inn på laget er antagelig lang for Jhon Lucumi. Han må kjempe mot etablerte spillere som Davinson Sanchez, Yerry Mina og Christian Zapata om spilletid, men kan også få spilletid som venstreback. Lucumi etablerte seg på Deportivo Cali i hjemlandet allerede som 17-åring, og i 2018 ble han kjøpt av den belgiske klubben Genk. Her har han vært lagkamerat med Sander Berge, og 20 år gamle Lucumi har fått en del spilletid. Hvor mye vi får se av ham i sommerens mesterskap er det vanskelig å si, men han høster lovord fra de som kjenner colombiansk fotball og Lucumi ventes å kunne kjempe om en plass i årene som kommer.

Miguel Almiron (Paraguay) – 25 år, offensiv midtbane – Newcastle | 14 landskamper
Et stykke lenger sør er det ikke veldig mange etablerte stjerner om man blar seg gjennom troppen til Paraguay, men det er heller ikke veldig mange unge lovende spillere. Noen har allerede prøvd seg i gode europeiske klubber, som eksempelvis Juan Iturbe som stadig er eid av Roma. Mannen vi mener man legger ekstra merke til har relativt nylig kommet til Europa, og Miguel Almiron fikk fart på Newcastle utover vårsesongen. Han endte riktignok sesongen uten et eneste målpoeng, men Almiron fikk vist seg frem fra en positiv side. Den offensive midtbanespilleren har et fantastisk driv med ballen i beina og er dyktig i situasjoner hvor han får isolert seg mot én forsvarsspiller. I Atalanta var han strålende i sin siste sesong, og leverte svært sterke 12 mål og 13 assist på 32 kamper. På landslaget har han ikke fått all verdens tillit så langt, men som fersk Premier League-spiller er han sannsynligvis fast på laget og kan bli en attraksjon i Copa America. Med tiden kan han fort også være aktuell for større klubber enn Newcastle, og basert på det han har levert der det første halvåret i England kan han være et spennende prospekt innen relativt kort tid.

Almoez Ali (Quatar) – 22 år, spiss – Al-Duhail | 40 landskamper
Når man så skal bevege seg til Quatar må man forlate det Sør-Amerikanske kontinentet, og her finnes det flere forholdsvis ubeskrevne blad som kan være spennende for nye klubber. Villarreal-eide Akram Afif har scoret 25 mål på 28 kamper på utlån til Al Sadd og har fått 47 landskamper allerede i en alder av 22. Det er også flere unge spillere som har fått bra med landskamper til tross for sin unge alder, og mannen vi har valgt oss ut er Almoez Ali! Den 22 år gamle spissen har scoret 19 mål på 40 landskamper og har levert svært godt for landslaget det siste året. Han ble toppscorer i Asia Cup inneværende år, og her ble han også toppscorer med historiske ni mål! Ali ble også toppscorer i U23-utgaven av Asia Cup i 2018. 22-åringen er en strålende avslutter og skyter godt med begge bein. Han er en klassisk bakromsspiss, som avslutter på få touch og først og fremst er en klinisk boksspiller. Nivået på spillerne fra Quatar er det noe vanskelig å bedømme og samtlige spillere i troppen spiller i hjemlig liga, men det er flere unge spillere som kan få muligheten til å vise seg frem i dette mesterskapet.

The post Talentspeideren: Copa America – Gruppe B appeared first on Fotballsonen.

Argentina

Argentinerne er veldig sultne på suksess i rivalens Brasils lekegrind. I de fem siste mesterskapene har de kommet seg til fire finaler, men tapt samtlige. I sjefsstolen denne gangen sitter 41 år gamle Lionel Scaloni, som siden 2016 har vær Jorge Sampaolis assistent for både Sevilla og det argentinske landslaget. Sampaoli virket å miste garderoben helt under forrige års VM, så får vi se hva den langt mindre erfarne Scaloni kan utrette i sin første test som manager.

Inter-spissen Lautaro Martinez er for første gang tatt ut i en mesterskapstropp for Argentina. 21-åringen er enda et andrevalg på topp for Serie-A klubben, bak landsmannen Mauro Icardi, når bråkebøtta ikke er skadet, eller tatt ut av laget grunnet usportslige årsaker. Argentina og Scaloni velger isteden å plukke ut Martinez i troppen, trolig for ikke å risikere interne strider i det som kan bli et tre uker langt opphold. Spissen fikk spiller andreomgang i generalprøven, da Argentina slo Nicaragua 5-1. Martinez utnyttet de 45 minuttene godt, og scoret to. Han vil trolig bare ha en birolle i dette laget, da Sergio Aguero nok er det foretrukne valget på topp når det braker løs.

Innledningsvis forventer jeg at de lyseblå og hvite skal ta seg greit videre til utslagsrundene. Det blir forhåpentligvis en underholdende og åpen affære i først kamp mot Colombia, mens Paraguay og Qatar bør være en ren formalitet i den grad man kan kalle en fotballkamp det før den er spilt. Men jeg sliter med å at «albicelestes» skal gå hele veien i år. Selv om landet har flere offensive strenger å spille på, blir det tynnere jo lengre bakover man kommer. Tross en venstreback i Nicolas Tagliafico, som kommer fra en strålende sesong i Ajax, og en rutinert Nicolas Otamendi, sier det noe om bredden når Everton-floppen Ramio Funes Mori og Tottenhams reserven Juan Foyth er blant spillerne som er tatt ut i den 23-mannssterke troppen. Med den vanvittig offensive styrken de kommer med, kommer de selvfølgelig til å bite fra seg i år også, men i mine øyne er det flere lag som stiller sterkere i årets Copa America.

Tropp:

Keeper: Franco Amani, Agustin Marchesin, Esteban Andrada

Forsvar: Juan Foyth, Nicolas Tagliafico, Renzo Saravia, German Pezzella, Ramiro Funes Mori, Milton Casco, Nicolas Otamendi

Midtbane: Leandro Paredes, Roberto Pereyra, Marcos Acuna, Angel Di Maria, Guido Pizarro, Rodrigo De Paul, Guido Rodriguez, Giovani Le Celso

Angrep: Sergio Aguero, Lionel Messi, Matias Suarez, Paulo Dybala, Lautaro Martinez

Colombia

Noe overraskende er det portugiseren Carlos Queiroz som sitter i sjefsstolen i Colombia. Den tidligere assistenten til Sir Alex Ferguson har ikke vært i jobben lengre enn februar i år, etter at han fikk Iran til VM i Russland i fjor, hvor laget gjorde en god figur. Querioz er kjent for å først og fremst tett igjen bak, og med de offensive kvalitetene laget i tillegg har, er dette en spennende match. 66-åringen har bare hatt jobben i fire måneder, så det gjenstår å se hvor mye han har greid å prege laget på de få samlingene han har fått før mesterskapet.

Laget bærer preg av mye fysikk og styrke i begge ender av banen, og det kommer til å bli vondt å møte dette laget for alle lagene i denne turneringen. Store karer som Yerry Mina og Davinson Sanchez i bakre rekker. Spissplassen kan gi Querioz hodebry før turneringen sparkes i gang. En av Colombias største profiler, Radamel Falcao er kanskje hos mange selvskreven, men en av sesongens spillere i Serie A vil nok også ha et ord med i laget. Duvan Zapata var en av grunnene til at Atalanta sensasjonelt sikret seg en plass i neste års Champions League. På 37 seriekamper banket han inn 23 mål denne sesongen, og er rødglødende inn mot mesterskapet. I de to oppkjøringskampene mot Panama og Peru, ble han byttet inn til andreomgang i begge. I den siste kampen mot Peru fikk han sette punktum på overtid til 3-0. Så gjenstår det å se hvem Colombia setter sin lit til når laget starter sin ferd, mot Argentina 16. juni. I min bok en knepen favoritt i gruppe B.

Tropp:

Keeper: David Ospina, Camilo Vargas, Alvaro Montero

Forsvar: Cristian Zapata, Stefan Medina, Santiago Arias, William Tesillo, Yerry Mina, Cristian Borja, Jhon Lucumi, Davinson Sanchez

Midtbane: Wilmar Barrios, Edwin Cardona, James Rodriguez, Juan Cuadrado, Mateus Uribe, Jefferson Lerma, Gustavo Cuellar

Angrep: Duvan Zapata, Luis Muriel, Radamel Falcao, Luis Diaz, Roger Martinez

Paraguay

En annen som også tok over sjefsstolen februar i år er argentineren Eduardo Berizzo, etter at han i desember fikk sparken fra La Liga-klubben Athletic Bilbao, da klubben på daværende tidspunkt lå i nedrykkssonen. Dette er ikke første gang Berizzo har vært i trenerteamet til et landslag fra Sør-Amerika. Hans første jobb etter spillerkarrieren var som assistenten til Marcelo Bielsa som tok over Chile i 2007. Siden han tok jobben i Paraguay har det blitt tap mot både Peru og Mexico, før de spilte 1-1 mot Honduras.

Paraguay har nok ikke den mest stjernespekkede troppen i årets Copa America, men man finner likevel noen spennende profiler å ta tak i. Siden sin debut for i 2009 Paraguay som 16-åring fikk Juan Iturbe stempelet som «den nye Messi». Som mange andre både før og etter, har ikke Iturbe levd opp til forventningene en hel fotballverden hadde. Denne sesongen tilbragte han på lån i den mexicanske klubben Pumas UNAM. Tross debuten for ti år siden, har det bare blitt ni kamper med flagget på brystet. Etter mislykkede opphold blant annet Roma og Bournemouth, har den hurtige vingen fått mer spilletid etter at han dro fra Europa, og det skal bli gøy å følge Paraguays nummer 7 i gruppespillet. En annen spiller det skal bli gøy å se er Newcastles januar-kjøp Miguel Almiron. Det var lenge tvil om mannen som står for den dyreste overgangen fra den amerikanske ligaen MLS, skulle rekke mesterskapet, grunnet en hamstring sent i april. Men den offensive midtbanespilleren ble meldt frisk akkurat i tide. Selv om han ikke fikk notert sin første scoring i Premier League på de ti kampene han rakk, nøt «The Magpies» godt av hans offensive kvaliteter i siste halvdel av sesongen, og kampen for å unngå nedrykk ble til slutt behagelig. I hans foreløpig siste landskamp, mot Mexico i slutten av mars, kom han inn i andre omgang og ble utvist etter kun sju minutter på banen. Vi får håpe han får bedre erfaringer enn det når han igjen tar på landslagstrøya. Av andre kjente profiler i troppen finner vi West Ham-stopperen Fabian Balbuena og den tidligere storscoreren til Benfica, Oscar Cardozo.

Jeg tror og håper på underholdende kamper fra denne gjengen, men jeg tror det blir tøft i selskap med Argentina og Colombia. Men slik som turneringen er satt opp, er det ikke umulig å karre seg videre som en av treerne når det hele skal summeres opp. I så tilfelle blir deres første kamp helt avgjørende, da de møter Qatar. Det blir interessant å se styrkeforholdet mellom Paraguay, og den regjerende mesteren av Asiamesterskapet. 

Tropp:

Keeper: Antony Silva, Junior Fernandez, Alfredo Aguilar

Forsvar: Ivan Piris, Gustavo Gomez, Fabian Balbuena, Bruno Valdez, Santiago Arzamendia, Junior Alonso, Juan Escobar, Ivan Torres

Midtbane: Juan Rodrigo Rojas, Matias Rojas, Celso Ortiz, Hernan Perez, Richard Ortiz, Miguel Almiron

Angrep: Juan Iturbe, Oscar Cardozo, Derlis Gonzalez, Federico Santander, Cecilio Dominguez, Oscar Romero

Qatar

Ett av to asiatiske lag som har blitt invitert inn i turneringen for å kunne fylle tre grupper. Et rimelig blankt ark for de fleste, om man ikke fulgte med på vinterens Asiamesterskap, hvor de gikk hele veien og slo det andre gjestelaget i årets Copa, nemlig Japan. Laget ledes av spanjolen Felix Sanchez som tidligere har ti år som juniortrener i Barcelona. Siden den gang har han jobbet seg opp gradene til Qatars landslag. Gjennom under-19, under-20 og under-23, før han i 2017 fikk jobben i landets seniorlag. Til tross for at han ikke er eldre enn 43 år, har han 23 års erfaring i treneryrket, og imponerte stort i Asiamesterskapet. På de sju kampene de spilte, slapp de bare inn ett mål, som kom i deres 3-1 seier i finalen. Har ikke spilt mange kamper mot lag utenfor Asia, men noen vennskapskamper har det blitt. Vil bruke erfaringene de får mot noen av Sør-Amerikas beste lag for å se hvor de ligger an, tre og et halvt år før de skal arrangere det svært kontroversielle Verdensmesterskapet i fotball.

Generalprøven før Copa America ble gjennomført mot vertsnasjon og storfavoritt, Brasil. Kampen som til slutt endte 2-0 til Brasil ble skyggelagt av at turneringens største profil, Neymar ble skadet og mister dermed hele mesterskapet. Alle spillerne i Qatar-troppen spiller til daglig i den hjemlige ligaen, Qatar Stars League, og den gjennomsnittlige fotballtilskuer vil ikke ha noe spesielt forhold til noen av spillerne. Hassan Al-Haydos er lagets kaptein og den mest erfarne av spillerne på landslagsnivå. Om han spiller samtlige tre kamper i gruppespillet, vil han tangere Sebastian Soria som har flest landskamper for landet med 123 kamper. Skal ikke ha noen sjans på å blande seg i kampen om de to øverste plassene, men blir ikke overrasket om de plukker med seg et resultat i åpningskampen mot Paraguay. En seier der vil gjøre at de kan melde seg på som en av to treere som får spille kvartfinale. Det blir uansett interessant å se hvordan den kommende vertsnasjonen i Fotball-VM gjør det i en prestisjetung turnering utenfor Asias grenser.

Tropp:

Keeper: Saad Al Sheeb, Yousef Hassan, Mohammed Al-Bakri

Forsvar: Ro-Ro, Abdelkarim Hassan, Al-Mahdi Ali Mukhtar, Tarek Salman, Hamid Ismail, Tameem Al-Muhaza, Bassam Al-Rawi, Assim Madibo

Midtbane: Abdulaziz Hatem, Abdullah Al-Ahrak, Karim Boudiaf, Salem Al-Hajri, Boualem Khoukhi, Ahmed Moein, Ahmed Fatehi, Ali Afif

Angrep: Ahmed Alaaeldin, Hassan Al-Haydos, Akram Afif, Almoez Ali

Tabelltips

Som jeg ser det skal Argentina og Colombia gjøre opp om gruppeseieren her, mens Paraguay og Qatar kommer til å sloss om tredjeplassen. I og med at det er de to første oppgjørene i gruppa, kan det sees litt på som to finaler allerede i innledningen. Jeg frykter det kan bli litt avventende i Argentina – Colombia, da begge kan leve godt med ett poeng hver i åpningen.

Som nevnt vanskelig å bedømme nivået til Qatar, som fort kan ta både ett og tre poeng mot Paraguay. Ingen lett øvelse, men dette er mitt tabelltips for gruppe B.

Argentina – Colombia 1-1

Paraguay – Qatar 1-0

Colombia – Qatar 2-0

Paraguay – Argentina 2-4

Qatar – Argentina 1-2

Colombia – Paraguay 2-1

The post Copa America: Gruppe B appeared first on Fotballsonen.

Everton (Brasil) – 23 år, venstreving – Gremio | 6 landskamper
Brasil er som alltid blant favorittene i Copa America og en av få spillere på laget som ikke allerede er en stor profil, eller som allerede har signert for en storklubb, er angrepsspilleren Everton. Han spiller til daglig i Gremio, hvor han debuterte som 17-åring tilbake i januar 2014. Han har de siste sesongene vært lagets kanskje største profil, og skal nå være høyaktuell for en overgang til europeisk fotball. Everton er en klassisk brasiliansk driblekant, og for Brasil benyttes han i samme rolle som Neymar. De er ikke så ulike i spillestil, og Everton er i likhet med PSGs superstjerne en fotrapp spiller med et stort ferdighetsregister. Han står med 37 mål og 10 målgivende pasninger på 145 offisielle kamper for både klubb- og landslag, og har i så måte et stykke opp til de fremste poengplukkerne i sin posisjon. Han er likevel svært høyt verdsatt i Gremio, og AC Milan skal ha vært svært interessert frem til deres sportsdirektør Leonardo forsvant fra klubben. I forhandlingene skal Gremio ha krevd svimlende 70 millioner euro, men 23-åringen vil nok være tilgjengelig for en lavere sum enn som så. Det er lite trolig at han blir å finne i Gremio kommende sesong, og en overgang til europeisk fotball i sommervinduet virker svært sannsynlig. Med en skadet Neymar vil han fort kunne få spille en del i Copa America, og Everton er absolutt en spiller å se opp for.

Luis Haquin (Bolivia) – 21 år, midtstopper – Puebla | 12 landskamper
Bolivia har på ingen måte et like stjernespekket lag, men det finnes likevel noen lovende unggutter i laget. 19 år gamle Roberto Fernandez kan se ut til å få plassen som venstreback, men mine øyne vil være rettet mot 21 år gamle Luis Haquin. Han har allerede fått 12 landskamper og er én av bare tre spillere på Bolivias landslag som til daglig spiller i utlandet. Midtstopperen sikret seg en overgang til mexicanske Puebla for om lag et halvt år siden, og har fått en del spilletid etter overgangen. Den 190 cm høye midtstopperen er svært offensiv i hodet og liker å bryte motstanderen høyt i banen, hvilket kommer som en følge av god forståelse for spillet. Han er en teknisk forsvarsspiller og forsøker å spille seg ut av trengte posisjoner, samt at han har et fantastisk steg med ballen i beina. Dette benytter han til å ta med seg ballen gjennom ledd, og disse kvalitetene gjør at jeg tror Haquin kan være en spiller vi hører mer om i fremtiden.

Yeferson Soteldo (Venezuela) – 21 år, venstreving/offensiv midtbane – Santos | 9 landskamper
Soteldo kom til Santos i januar, og i debuten scoret han iført trøye nummer 10. Det er en drakt som forplikter i Santos, etter at legenden Pele spilte i klubben i en årrekke. I nyere tid har spillere som Ganso og Gabriel Barbosa begge spilt med 10eren i Santos, og senere gått til europeiske klubber.

Nå er det altså 159 centimeter høye Soteldo som spiller med trøye nummer 10, og han har allerede fått vist en del av sine kvaliteter i løpet av sitt første halvår i Santos. Met et lavt tyngdepunkt og et voldsomt rykk er han vanskelig å møte i situasjoner hvor man havner én mot én. Han har også et godt skudd med begge bein og scoret bra med mål for Universidad de Chile før overgangen til brasiliansk fotball. 21-åringen har vunnet den venezuelanske ligaen to ganger og ble kåret til årets beste offensive midtbanespiller i 2016, i en alder av 18. Han ble også kåret til å være den beste utenlandske spilleren i chilensk fotball i 2017 og var en sentral del av Venezuelas U20-landslag som tok seg helt til finalen i VM i 2017. Den svært lovende kantspilleren har tidligere vært koblet til Tottenham, men har som nevnt gått til Santos relativt nylig. Han kan dog være aktuell for enda større klubber etter hvert, og er en av attraksjonene i sommerens Copa America.

Se også opp for keeper Wuilker Fariñez! 21-åringen er en svært lovende keeper og har vært linket til store klubber.

Renato Tapia (Peru) – 23 år, midtstopper/defensiv midtbane – Feyenoord | 40 landskamper
Tapia ble hentet til europeisk fotball allerede som 18-åring, når han gikk til Twente. Etter å ha slått igjennom der i 2014-15-sesongen leverte han svært godt og Feyenoord valgte å kjøpe peruvianeren i januar 2015. Etter tre sesonger her står han igjen med et seriegull og to cupgull, men det har ikke blitt all verden med spilletid for Tapia. Han har det siste halvåret vært utlånt til Willem II, hvor han har levert en solid vårsesong. Kontrakten med Feyenoord utløper sommeren 2020, men en overgang kan bli aktuelt allerede i sommer. 23-åringen har allerede spilt hele 40 landskamper for Peru, hvor han som regel spiller defensiv midtbane. Han er en aggressiv og taklingsglad spiller det gjør vondt å møte, og han har også et bra register med ball. Utfordringen ligger i at han tidvis spiller på svært høy risiko og varierer en del i prestasjonene, men med tiden kan Tapia bli en bra midtbanespiller.

The post Talentspeideren: Copa America – Gruppe A appeared first on Fotballsonen.

40 år senere, i 2006, ligger fotballgiganten med brukket rygg og den tidligere fotballstormakten som tok Europa med storm og vant OL-gull i 1924 og 1928, og senere vant det første verdensmesterskapet i fotball i 1930, har lite å vise til de seneste årene. Landet har kun kvalifisert seg for ett verdensmesterskap siden 1990, da Óscar Washington Tabárez Silva førte Uruguay til en åttendelsfinale i Italia-VM, og man har ikke hevdet seg i Copa America siden finalekampen man tapte i 1999.

I mars 2006, etter at det er klart at sommerens VM-sluttspill går uten Uruguay, hentes Tabárez tilbake. Spol fram til 2. juli 2010. Stedet er Soccer City i Johannesburg. Etter 120 minutter er ingenting avgjort i en forrykende kvartfinale mellom Uruguay og Ghana. Det hele skal avgjøres på straffespark, det vakreste og samtidig mest brutale som finnes i fotball. Klubbnomaden Sebastián Abreu går frem for å ta Uruguays femte- og siste straffe. Scoring gir avansement. Med en helfrekk chip sender han Uruguay til sin første semifinale i et verdensmesterskap siden 1970. Hjemme i Uruguay koker det.

To år senere, i juni 2012, er landet med like mange innbyggere som det finnes registrerte fotballspillere i nabolandet Brasil rangert som verdens nest beste på FIFA-rankingen.

Hvordan har det seg at det lille landet, skvist mellom Argentina i vest og Brasil i nord, kan gjøre det såpass godt?

Året etter bragden i Sør Afrika gikk de attpåtil hen og vant Copa America for første gang siden 1995. I Brasil-VM 2014 tre år senere tok de seg videre fra en gruppe bestående av Italia, England og Costa Rica. Og i sommer er de på ny kvalifisert til VM-sluttspillet, og skal måle krefter mot Egypt, Saudi Arabia og vertsnasjon Russland i gruppespillet.

SUKSESS I SØR AFRIKA: Laget som tok seg til semifinale i VM i 2010. Foto av: Doug Pensinger/Getty Images.

I løpet av en 12-års periode har en tidligere grunnskolelærer gjenreist den gamle stoltheten La Celeste, de himmelblå, og satt Uruguay tilbake på fotballkartet. Dette er fortellingen om en sta fotballtrener og den uruguayanske fotballarven.

El Proceso
Vi skriver 2006. Mens Paraguay, Brasil, Argentina og Ecuador skal representere Sør Amerika i VM-sluttspillet i Tyskland går Óscar Tabárez i gang med et storstilt prosjekt som tar sikte på å føre Uruguay tilbake til toppen. Fundamentet i nysatsningen er det Tabárez presenterer som El Proceso de Institucionalización de Selecciones y la Formación de sus Fútbolistas, eller Prosessen, som legger føringer og selve rammeverket for landslagsfotballen i Uruguay, fra U15-nivå til seniorlandslaget. En tradisjonell 4-3-3 skulle gjeninnføres og man skulle legge forholdene bedre tilrette for at fotballkomplekset Complejo Celeste, fotballforbundets fasiliteter på over ti hektar en halvtimes kjøretur utenfor hovedstaden Montevideo, skulle utvikle mennesker såvel som fotballspillere.

Utfordringene var dog mange. I et intervju i senere tid har den normalt sett mediesky og reserverte Óscar Tabárez uttalt seg om tingenes tilstand da han overtok i 2006. Han snakket om et fotballforbund som manglet visjon og en stolt fotballnasjon som hadde mistet sin identitet og sitt omdømme.

– Da jeg overtok som landslagstrener var det til og med vanskelig å finne motstandere. Vi slo knapt nok fra oss internasjonalt, vi hadde ikke kvalifisert oss til VM-sluttspillet og det tidligere trenerapparatet spilte knapt én eneste treningskamp før kvalifiseringskamper. Vi måtte reise jorden rundt for å få spilt en håndfull treningskamper, poengterte Tabárez den gang, og viste med det til treningskampene som ble spilt i blant annet Serbia, Egypt, Georgia, Sør Afrika, Norge og Japan i perioden 2006-2008.

Skulle man kunne føre Uruguay tilbake til gamle høyder måtte landets stolte tradisjoner og meritter løftes frem. Det insisterte Tabárez på. Viktigheten og betydningen av det å spille i den himmelblå drakten skulle dyrkes, og La Celeste sin historie skulle læres bort. For Uruguay har tradisjoner med fotball. Sterke sådanne sågar.

Den uruguayanske arven
I 1924 reiste Uruguay med båt over Atlanterhavet for å delta i det første verdensmesterskapet i fotball, da organisert som en del av de olympiske leker i Frankrike det året. Året i forveien hadde Uruguay arrangert, og vunnet, det andre søramerikanske mesterskapet på rad, i dag kjent som Copa America. Lite visste europeere om fotballens utbredelse og suksess i Sør Amerika, og mannskapet fra Uruguay ble av den grunn tvunget til å spille oppvisningskamper i Spania. Motstanden ble feid av banen, den ene etter den andre. Da turneringen i Paris startet opp fortsatte Uruguay der de slapp. De så seg aldri tilbake etter å ha valset over Jugoslavia og vunnet 7-0 i første runde, og reiste til slutt hjem som olympiske mestere. Fire år senere gjentok suksessen seg, denne gangen med Argentina som både deltager og finalemotstander.

Uruguay har en fotballhistorie og med det en fotballkultur som få, kanskje ingen, land i verden kan vise til. Vi snakker om et land som foruten to OL-gull på 1920-tallet, har vært verdensmestere to ganger, spilt åttendelsfinale i VM tre ganger, spilt kvartfinale én gang og semifinale to ganger. Og det er landet som har vunnet flest Copa Americas med sine 15 triumfer, én mer enn Argentina og hele syv flere enn Brasil, samt flest topp-fire plasseringer.

Deres meritter taler for seg selv. Uruguay har alltid vært en maktfaktor ikke bare i søramerikansk fotball, men også i verden. En fotballgigant mellom to andre giganter. En av de minste nasjonene på kontinentet, men allikevel blant de tre store i fotballsammenheng.

Selve essensen av deres fotballhistorie og -kultur, og deres enorme suksess på fotballbanen populasjon tatt i betraktning, er ofte tilskrevet det som omtales som Garra Charrúa, den uruguayanske mentaliteten. Uttrykket som i bokstavelig forstand kan oversettes til ‘kloen av Charrúa’ og figurativt til en form for dedikasjon, vilje og tro på seg selv som kjenner ingen grenser. Charrúa referrer til Charrúa-folket, et nomadisk folkeslag som holdt til i de sørlige områdene av dagens Uruguay, Entre Ríos-provinsen i Argentina og Rio Grande du Sol-provinsen i Brasil, og deres maniske kampånd og brutale motsetning til de spanske invasjonsstyrkene på kontinentet. Å overgi seg var ikke et alternativ, uansett hva.

I moderne tid har denne mentaliteten blitt ansett som en del av den nasjonale ånden til uruguayanere.

Og det er en tilnærming som har manifestert seg på fotballbanen helt siden fotballen gjorde sitt inntog i det lille landet gjennom engelske sjømenn og arbeidere i forbindelse med byggingen og utbredelsen av jernbanen på det søramerikanske kontinentet i siste halvdel av 1800-tallet.

Det er en tanke som gir gjenklang hos fotballspeider og Uruguay-kjenner fremfor noen andre i Norge, Terje Liverød. Den tidligere fotballspilleren, som har stått bak overgangene til flere søramerikanske toppspillere til europeiske klubber, mener det gir liten mening å snakke om talentutvikling for å finne svaret på Uruguays suksess.

– Talent- eller spillerutvikling er et misforstått om ikke misbrukt begrep. Tilfellet Uruguay har i første rekke ikke med spillerutvikling å gjøre, sier Liverød.

Det er like naturlig som det er åpenbart. Spillere utvikles ikke ved nasjonale samlinger. Til det forekommer de altfor sjeldent.

Liverød peker isteden på landets stolte historie. For i Uruguay snakker alle om mentalitet.

– Uruguay har alltid fostret gode stjerner. Alcides Ghiggia, matchvinneren i VM-finalen i 1950, og briljante Enzo Francescoli på VM-laget i 1990 er noen eksempler. At en del spillere nå er mer kjente i Europa enn disse tre har med dagens internasjonale fotball å gjøre. Tidligere vekslet ikke spillerne klubber eller gikk til Europa på samme måte som de gjør i dag. Og ikke minst, det var ikke det samme mediafokuset og tilgangen på informasjon om fotballen i Sør Amerika generelt har ikke alltid vært som den er nå.

– Hvorfor de, med 3,5 millioner innbyggere, alltid har vært en fotballnasjon i verdensklasse som kontinuerlig fostrer toppspillere er en mer kompleks problemstilling enn som så. Det finnes ikke ett svar med to streker under, men heller flere der kultur, historie, pasión og dedikasjon er vesentlige elementer, forteller Liverød.

– Hver gang en uruguayaner spiller en fotballkamp, uansett hvor og mot hvem, så går han ut på banen i troen på at han kan vinne. Når så landslaget drar til VM så gjør de det i tro på at de kan gå hele veien. Hver eneste spiller har en tro, håp og drøm om å reise hjem som verdensmester.

– Og de gjør hva som helst for å vinne, kamp etter kamp. Deres innstilling forteller noe om en helt spesiell mentalitet. En uruguayaner går gjennom veggen om nødvendig. De er laget og skrudd sammen av noe helst spesielt, illustrerer Liverød.

Dette kom særlig til uttrykk i kvartfinalen mellom Ghana og Uruguay i fotball-VM 2010. I kampens siste minutt redder Luis Suárez en avslutning fra Ghanas Dominic Adiyiah på strekken med to strake hender i været. Scoring hindret, men det medfører marsjordre og ghanesisk straffe. Scoring blir så hindret igjen, men denne gangen på lovlig vis av keeper Fernando Muslera. Store protester fulgte, særlig da Ghana røk i straffesparkkonkurranse.

ALT FOR Å VINNE: Luis Suárez gjør alt han kan for å unngå baklengsmål i kvartfinalen mot Ghana i 2010. Foto av: Michael Steele/Getty Images

De fleste mente Suárez hadde jukset og med det frarøvet Ghana en semifinaleplass. Trener Tabárez og eks-landslagsspiller Gus Poyet var uenige. De mente Suárez hadde handlet på instinkt og at det ikke kvalifiserte som juks. Suárez’ landslagssjef mente at hans stjernespiss ikke kunne lastes for at Ghana ikke omsatte straffesparket de ble gitt. Så enkelt som det. Poyet, på sin side, gikk så langt som å antyde at Suárez hadde ‘tatt en for laget’ og at han stilte opp på vegne av sitt land for å unngå tap.

Juks eller ei, Uruguay sto igjen som vinner og det var det som var betydde noe.

Sta og konsekvent
I møte med den moderne, globaliserte fotballen har utfordringene stått i kø for La Celeste. Uruguay er et lite land med få innbyggere og hvor den uruguayanske ligaen i lengre tid har slitt økonomisk. Med rikere klubber i Mexico, Argentina og Brasil har veien ut av Uruguay vært kort for spillere som har vist potensial tidlig. Men Óscar Tabárez, en erfaren trener med bred erfaring fra klubbfotball i Colombia, Argentina og Uruguay, samt noen år i Italia og Spania, har snudd utfordring til mulighet.

Uruguay måtte bli et vanskelig lag å bryte ned, og dette forsto Tabárez bedre enn noen andre. Nøkkelen fant Tabárez i koordineringen og samkjøringen av landslagene med en felles grunntanke.

For det Uruguay mangler i form av færre fotballspillere og mindre økonomiske muskler, har de kompensert for med nasjonal lidenskap og stolthet. Deres ubegrensede tro på deres kollektive styrker og identitet gjør at Uruguay stadig slår godt fra seg i møte med det som i utgangspunktet anses som bedre lag. Han kalles ikke El Maestro for ingenting, gamle Tabárez.

Arven fra Uruguays storhetstid har utvilsomt spilt en uvurderlig rolle. Som landslagsspiller skulle lære hva det innebar å ikle seg den himmelblå landslagsdrakten, om den uruguayanske fotballtradisjonen, om spillestil, formasjon og system. Resultatet er en rød tråd hva gjelder disiplin og holdninger via spillertyper til spillesystem fra U15-nivå til A-landslaget.

Og det er lite som har en tydeligere rød tråd enn Tabárez’ taktiske tilnærming, der stabilitet og kontinuitet er hans holdepunkter. Ja, faktisk har han vært såpass tro til sine idealer og den samme kjernen med spillere at han ofte oppfattes som både sta og rigid av enkelte.

EN STA VISJONÆR: Óscar Tabárez er kjent for å være tro til sine prinsipper og de samle spillere. Foto av: Buda Mendes/Getty Images.

– Han tviholder på enkelte spillere, noen ofte alt for lenge. Han har vært meget konsekvent, fulgt sin linje og vært sin oppfatning og filosofi tro. Han bygger langsiktig hvor eventuell kortsiktig motgang ikke har rokket ved dette, sier Terje Liverød.

Et blikk på den uruguayanske adelskalenderen underbygger det Liverød poengterer. De ti spillerne med flest landskamper er alle fra Tabárez regjeringstid. Det vitner om en trener som er konsekvent i sine uttak, og som bygger laget rundt en stamme av spillere. Interessant nok er det faktum at flere av spillerne som har utgjort stammen i Tabárez’ Uruguay er spillere som ikke engang har vært fast inventar i sine respektive klubblag. Mangeårige landslagskaptein Diego Lugano er et eksempel på en sentral spiller som ofte satt på benken i sine klubblag. Eks-Barcelona og eks-Juventus-stopperen Martin Caceres et annet.

– For Tabárez har personlighet og betydning for gruppens sammensetning, helhet og prestasjonsevne i mange tilfeller vært overordnet prestasjoner for klubblag. Han har lagt enormt stor vekk på å bygge en homogen gruppe av riktige spillertyper, tilføyer Liverød.

Systemet Tabárez har dyrket er i all hovedsak ulike varianter av en 4-4-2-formasjon. Men det var en mer flytende og offensiv 4-3-3 han opprinnelig ønsket å erobre verden med. Det varte ikke lenger. Noen braksuksess ble det ikke i sin første kamp tilbake i sjefsstolen for Los Charrúas. Et sviende 0-3-tap mot Peru i Copa America i 2007 betydde at han måtte tenke nytt ettersom det var tydelig at Uruguay ikke var et lag som var ment til å dominere ballbesittelse og styre kampbildet.

Til gjengjeld hadde spillergruppen sine styrker bakover i banen, med solide og kompromissløse typer i forsvars- og midtbaneleddet, og i kontringsspillet. Enden på visen var innføringen av en mer strukturert og disiplinert 4-4-2 med organiserte og kompakte lagdeler.

– Det er her Uruguay har sin styrke: i Tabárez’ sterke tiltro til sine spillere, sier Oscar Lindgren Ortiz, Fotbollkanalens Sør Amerika-reporter.

– Han har stort sett jobbet med samme spillere gjennom hele hans regjeringstid. Han stoler 100% på denne spillergruppen, legger han til.

En solid stamme med en lovende fremtid
At Tabárez setter kollektivet i høysetet og sin lit til stram taktisk organisering er én side av saken. En annen er kvalitet nok i spillermaterialet for å kunne lykkes. Og El Maestro har en rekke toppspillere til sin disposisjon.

Fernando Muslera er en erfaren burvokter med over 300 kamper kombinert for Lazio og Galatasaray og snart 100 landskamper. Midtstopperparet utgjøres av Atletico Madrid-duoen José Giménez og Diego Godín. På høyreback finner man en Maxi Pereira, mannen med flest landskamper for Uruguay, og med nesten 300 kamper og flere tusen mil opp og ned portugisiske fotballbaner.

I midtbaneleddet har Tabárez lenge foretrukket to hardtarbeidende midtbaneslitere med løpskraft som Ríos, Gargano, González og Pérez. I senere tid, med innrykket av en ny generasjon spillere, har dette blitt ispedd teknisk finesse og overblikk. Her kan Matías Vecino, Federico Valverde, Rodrigo Bentancur, Giorgian De Arrascaeta og Nahitan Nández, samt årets stjerneskudd i italiensk Serie A, Lucas Torreira som står uten landskamper foreløpig, nevnes.

Og dagens Uruguays angrepsrekke trenger ingen videre presentasjon: Luis Suárez og Edison Cavani, nasjonens to mestscorende spillere i landslagssammenheng i sin beste alder. Tidligere hadde man en viss Diego Forlán i angrepsrekken også. Bak Suárez og Cavani finner man i tillegg Celta Vigos Maximiliano Gómez som har gjort sine saker strålende i LaLiga så langt og er spådd en lysende karriere.

POPULÆR: Liten tvil om at Luis Suárez er en populær herremann blant Uruguays supportere. Foto av: Matthias Hangst/Getty Images.

– Disiplin og organisering i kombinasjon med disse toppspillerne har tatt Uruguay dit de er i dag, mener Lindgren Ortiz.

– Nivåforskjellen til Europa er ikke like stor som før
Samtidig peker Lindgren Ortiz på flere andre aspekter som ligger til grunn for Uruguays suksess.

– Ser du på Colombia og Chile så har også de fått frem meget gode fotballag de seneste årene. Før det var også Paraguay og Ecuador gjengangere i VM-sluttspill. Og det var med betydelig mindre kjente spillere på papiret, sier Ortiz.

– At blant annet Chile, Colombia og Uruguay nå har fenomenale spillere i alle ledd kan forklares med at de søramerikanske ligaene, særlig den mexikanske, brasilianske og argentinske, har blitt betydelig bedre. Nivåforskjellen til Europa er ikke like stor som tidligere, og de betaler stadig mer penger noe som gjør at spillere blir værende på kontinentet. Og nivået i søramerikanske klubber er uhyggelig mye høyere enn hva folk flest i Europa er klar over, legger Sør Amerika-kjenneren til.

At ringvirkningene av dette er store i positiv forstand for Uruguay og Tabárez er åpenbart. Det gagner den uruguayanske ligaen såvel som spillernes utvikling. Resultatet kan ses i form av at flere klubber utfordrer de to desidert mest suksessfulle klubbene i Uruguay historisk sett. Steget opp til Peñarol og Nacional, som nesten uten unntak har gjort opp om seriegullet seg i mellom de siste hundre årene, blir stadig kortere. Det kommer utvilsomt til å bære frukter for Uruguays landslag i tiårene fremover.

Til VM for å vinne
12 år er gått siden han tok fatt på sin andre periode som landslagstrener, og Óscar Tabárez har rukket å fylle 70 år. Uruguays suksess i Tabárez’ andre periode som landslagstrener er i utgangspunktet ikke et produkt av innføring av nye prinsipper og en fotballrevolusjon, men heller om videreføring av identitet og tradisjon.

Til sommeren venter et nytt VM-sluttspill. Der kan alt skje.

For i Uruguay er det kun én ting som gjelder; fotball. Og viktigst av alt er det å vinne, uansett hvordan.

TIL VM FOR Å VINNE: José Gimenez og Uruguay satser på mer jubel til sommeren. Foto av: Chung Sung-Jun/Getty Images.

The post Oscar Tabarez og den uruguayanske arven appeared first on Fotballsonen.

Og noen er tettere på dette sirkuset enn andre. Én av dem er tidligere fotballspiller Terje Liverød, som nå driver tekstilfabrikk og speider etter talenter i Sør-Amerika for europeiske storklubber. Fotballsonen hadde et par spørsmål…

Fotballsonen: Hva er overgangsvinduet du husker best? Og hvorfor? 

Terje Liverød: Sommeren 2002. Det hele er en lang historie og var litt uvirkelig, hvor jeg tilbrakte tre netter av fire på fly mellom land og kontinenter. Til slutt endte vi endte opp med å signere to uruguayanere i løpet av fire dager, rett før vinduet stengte. Den siste ble hentet fra treninga i Nacional (klubb i Uruguay, red. anm.), kjørt i all hast til flyplassen, satt på et fly og landet i Düsseldorf dagen etter. Samme ettermiddag var vedkommende Schalke-spiller og ble en sensasjon i Bundesligaen. Vedkommende var Gustavo Varela.

Liverøds mann: Gustavo Varela spilte syv år i Schalke-drakt. (Foto av: Stuart Franklin/Getty Images)

Noen måneder senere brakk Varela tommelen under en kamp. Legen var utpå banen og spurte han om han var ok, og da svarte Varela at han følte seg svimmel og måtte bevege seg hele tiden for at det ikke svimlet for han. Legen sjekket han kort, Varela ble kjørt i ekspressfart til sykehuset og operert. Han hadde spilt i femten minutter med kraniebrudd, men allikevel fortsatt å spille. Hadde han ikke brukket tommelen hadde han dødd. Det er første og eneste gang en spiller i Bundesligaen har brukket kraniet, for ikke å snakke om å spille videre. Gustavo Varela ble imidlertid i Schalke i syv år. Hans innstilling forteller noe om mentalitet til en uruguayaner. En uruguayaner går gjennom veggen om nødvendig. De er laget og skrudd sammen av noe helt spesielt.

FS: Hvilken overgang du selv har landet/forhandlet frem/anbefalt står igjen som den beste?

TL: Claudio Pizarro, uten tvil. Det var i 1998. Jeg hadde forlatt fotballen og satt på kontoret mitt i Peru da min gode kompis Paul Walsh (eks-Liverpool og eks-Tottenham bl. a., nå et fast hode i Sky Sports’ Soccer Saturday) ringte. Han hadde sluttet som spiller, blitt FIFA-agent, og ville besøke meg i Sør Amerika for å se på spillere.

Jeg laget et opplegg. De første kampene vi skulle se var finalekampene i det peruanske mesterskapet. Det ble spilt tre kamper og det var særlig en av spillerne vi likte spesielt godt. Vi kontaktet både hans klubb og agent, og reiste så til Tyskland og snakket med Bayern München og Hamburg. Men de ønsket ingen ukjent peruaner. Turen gikk videre til Werder Bremen, som slo til og vel så det. Og Pizarro spiller fortsatt, i FC Köln, og han er den mestscorende utlending i Bundesligaens historie.

Braksuksess i Tyskland: Claudio Pizarro i aksjon for Werder Bremen under UEFA Cup-finalen i 2009 mot Shakthar Donetsk. (Foto av Mike Hewitt/Getty Images).

Snakk om å treffe på første mulighet. Egentlig helt usannsynlig. Med det var jeg tilbake i fotballen. På samme turen hadde jeg sett en ung argentiner som var 17 år, spilte en av sine første kamper, og som fascinerte meg. Jeg nevnte også han for Bayern. Ett år senere reiste de med meg for å følge han én uke under trening og kamp, men de forkastet han. Da han senere gikk til Real Madrid ringte Bayern og sa de hadde tatt feil to ganger med meg. Og vipps ble jeg deres mann i Sør Amerika (utenom Brasil) frem til jeg senere signerte for Schalke.

The post Terje Liverød forteller appeared first on Fotballsonen.

I lengre tid har Javier Mascherano ryktes å være på vei ut stadionportene på Camp Nou. Særlig har en overgang til Kina vært aktuell. Ettersom den kinesiske sesongen starter opp denne våren, og at Mascherano derfor kan være tapt allerede i januarvinduet, har Barcelonas direktører ønsket å få på plass en erstatter fortest mulig.

Resultatet av jakten på en ny høvding i de bakre rekker er et fyrtårn av en stopperkjempe.

Etter et par fremgangsrike år i Palmeiras grønne drakter har 23-årige Yerry Mina signert en femårskontrakt med katalanerne. Overgangssummen hevdes å være rundt 12 millioner euro. Ytterligere klausuler kan føre totalsummen opp mot 16 millioner.

– At Barcelona henter Mascheranos erstatter fra den brasilianske ligaen er for den gjennomsnittlige skandinaver kanskje uventet. Nivået i Brasil, og Sør Amerika mer generelt, er uhyggelig mye høyere enn hva folk i Europa forstår. I Yerry Mina får Barcelona en riktig god, fysisk midtstopper med skyhøyt potensial, sier Oscar Lindgren Ortiz, Fotbollskanalens Sør Amerika-reporter, til Fotballsonen.com.

Og det er mer enn fysikk og ballvinnende egenskaper Barcelona får i Mina. I løpet av tiden i Palmeiras har han også vist seg å være god med ball, samt svært målfarlig. Fem mål og to målgivende har det blitt på 26 kamper i brasiliansk Serie A siden overgangen til den brasilianske klubben i 2015.  Totalt står han bokført med 16 mål på 119 profesjonelle kamper over fem år, syv av disse i Copa Libertadores.

Minas målteft såvel som hans påfølgende feiringer har gjort oppsikt i Brasil, og dette har gitt kolombianeren kallenavnet ‘O Dançarino’ (danseren).

Så gjenstår det å se om danseløven, som forøvrig er ventet å ha en sentral rolle i det kolombianske VM-mannskapet sammen med Tottenhams Davinson Sánchez til sommeren, slår til i Barcelona med det første.

Barcelonas kamper, og Yerry Minas debut, ser du på Viasport1/Viaplay.no.

O Dançerino: Barcelonas nysignering Yerry Mina feirer scoring for Palmeiras. Foto av: Friedemann Vogel/Getty Images.

The post Barcelonas nye forsvarsgeneral appeared first on Fotballsonen.