Fredag 6. juli:

16:00 Uruguay – Frankrike (TV 2)

Uruguay beseiret de europamesterne fra Portugal 2-1 i åttendedelsfinalen etter to mål fra den notoriske målscoreren Edison Cavani. Latinamerikanerne kom som eneste nasjon til sluttspillet uten baklengsmål, og til tross for at rekken stoppet på tre kamper var mannskapet til Óscar Tabárez godt organisert defensivt, og nektet portugiserne å komme til flere store sjanser enn headingen som endte opp bak Fernando Muslera i målet. Et stort skår i gleden for Uruguay er at stjernespissen Edison Cavani er skadet og mister kvartfinalen, hvilket betyr at det hviler større ansvar på Luis Suárez

Frankrike sendte Argentina hodestups ut av VM etter blant annet to mål fra tenåringssensasjonen Kylian Mbappé. Det endte til slutt 4-3 etter at Frankrike hadde snudd kampen fra 1-2 til 4-2 på elleve minutter midtveis i andreomgang. Sergio Agüero reduserte til fånyttes på overtid, og dermed var de tapende finalistene fra forrige VM utslått allerede i åttendedelsfinalen. Blaise Matuidi er suspendert til kvartfinalen etter å ha pådratt seg to gule kort i årets VM. Lagene møttes sist på åpningsdagen av VM i Sør-Afrika i 2010. Den gangen endte det 0-0, og til tross for Cavanis skadefravær er det nok av kvalitetsspillere fremst i banen på begge lag til at man kan forvente en mer målrik affære enn for åtte år siden.

20:00 Brasil – Belgia (NRK1)

Den store forhåndsfavoritten, Brasil, imponerte ingen i gruppespillet, men i kvartfinalen mot Mexico vant de komfortabelt 2-0 etter scoringer av Neymar og Roberto Firmino. Fagner på Brasils høyreback hadde store problemer med Hirving Lozano i åttendedelsfinalen, og han ventes å starte også denne kampen ettersom Danilo er fremdeles er skadet og mister resten av mesterskapet. En annen som mister kampen mot Belgia er midtbaneankeret Casemiro. Rivjernet pådro seg sitt andre gule kort i turneringen mot Mexico, og er dermed suspendert til kvartfinalen.

Belgia imponerte derimot langt mer i gruppespillet. Noe mindre kunne man egentlig ikke forvent ettersom de havnet i en av mesterskapets svakeste grupper, med blant annet Panama og Tunisia. Disse lagene beseiret de enkelt 3-0 og 5-2, og den siste kampen i gruppespillet benyttet de i likhet med motstanderne fra England til å hvile spillere. Kampen ble en transportetappe, men belgierne vant likevel 1-0 og sikret seg gruppeseieren. I åttendedelsfinalen mot Japan forventet de fleste et enkelt avansement for belgierne. Det ble det på ingen måte, og da japanerne tok ledelsen 2-0 tidlig i andreomgang var Roberto Martínez på vei ut av mesterskapet. Inn fra benken kom Marouane Fellaini og Nacer Chadli, og innbytterne scoret henholdsvis utligningen og seiersmålet, som kom etter en vakker kontring langt inn i overtiden.

Lørdag 7. juli:

16:00 Sverige – England (NRK1)

Sverige overrasket stort da de til tross for tap mot Tyskland tok andreplass i gruppen, og dermed sendte de regjerende mesterne ut allerede før utslagsrundene. Åttendedelsfinalen mot Sveits ble en tett og jevn affære, og Sverige tok ledelsen etter et mål av deres store stjerne Emil Forsberg, som frem til denne kampen hadde blitt kritisert for å være i dårlig form. På overtid pådro sveitsernes Michael Lang seg også et rødt kort da han som bakerste mann hindret en åpenbar scoringsmulighet for Sverige.Til slutt var det dermed söta bror som kunne juble for plass i kvartfinalen. Den spiller de uten den tidligere Rosenborg-spilleren Mikael Lustig, som er suspendert etter å ha mottatt sitt andre gule kort i VM. Det ka

I kvartfinalen venter England, et av turneringens yngste lag. Hvittrøyene tok seg komfortabelt til åttendedelsfinalen til tross for at seiersmålet i den første gruppespillskampen kom langt inn i overtiden.  Etter 6-1 mot Panama kunne de hvile spillere i den siste kampen mot Belgia, og det var neppe mange i England som sørget over at landslaget deres endte som nummer to i gruppen. Mens England møter Sverige skal nemlig Belgia opp mot selveste Brasil. Mesterskapets toppscorer spiller for England og heter Harry Kane. 6 mål står han oppført med før kvartfinalen, men i dagene før kampen har det kommet nyheter om at kapteinen sliter med en skade, men engelske medier melder om at han sannsynligvis rekker kampen. At Kane rekker kampen er desto viktigere etter at nyheten om at Jamie Vardy, en annen av engelskmennenes spisser trolig mister kampen med en lyskeskade.

20:00 Russland – Kroatia (TV 2)

Til tross for at vertsnasjonen oppskriftsmessig tok seg videre fra gruppespillet var det få som levnet dem en sjanse mot stormakten Spania. Anført av verdensklassespillere i alle ledd forventet de fleste at det russiske eventyret skulle stoppe i åttendedelsfinalen. Så feil kan man ta! Det startet fryktelig galt da Ignasjevitsj satte ballen i eget nett før kvarteret var spilt, men den russiske lagmoralen førte til at laget klarte å slå tilbake like før pause, da Artjom Dziuba utlignet fra straffemerket. Vertsnasjonen klarte å holde stand i 120 minutter, og kampen gikk til slutt til straffesparkkonkuranse, hvor russerne taklet presset best.

Kroatia imponerte stort i gruppespillet, hvor de blant annet beseiret Argentina 3-0. I åttendedelsfinalen ventet Danmark og Åge Hareide, og kroatene kunne ikke ha fått en verre start på kampen. Allerede i kampens første minutt måtte Danijel Subašić plukke ballen ut av nettet etter en scoring av Mathias Jørgensen. Balkan-nasjonen slo tilbake bare tre minutter senere da Mario Mandžukić var heldig og fikk ballen servert i beina rett foran mål etter at en dansk klarering havnet i en medspiller. Flere mål ble det ikke, til tross for at Luka Modrić hadde muligheten til å avgjøre med et straffespark på tampen av andre ekstraomgang. Kasper Schmeichel reddet straffesparket, men i straffesparkkonkurransen var det til slutt kroatene som trakk det lengste strået.

The post VM: Preview kvartfinaler appeared first on Fotballsonen.

10. Dani Carvajal (26 år/Spania/Real Madrid)

Spanias førstevalg på høyrebacken har vært skadet siden han måtte forlate banen i førsteomgangen av årets Champions League-finale. Det ventes likevel at spanjolen blir klar til VM. 26-åringen der den første av flere Real Madrid-spillere på listen, og i likhet med resten av dem har han også vært med på å vinne fire Champions League titler på fem sesonger, og mange anser ham som verdens beste høyreback.Til tross for sitt gode renommé står han bare med 15 landskamper siden debuten i 2014, men det lave antallet skyldes hans trøblete skadehistorikk. Forrige mesterskap, EM i 2016, måtte han også se fra sidelinjen etter å ha pådratt seg en akillesskade.

9. Jordi Alba (29 år/Spania/Barcelona)

Den fotrappe venstrebacken er i likhet med sin landslagskollega ansett som en av verdens beste spillere i sin posisjon. Alba har vært et ubestridt førstevalg for Barcelona siden ankomsten fra Valencia i 2012, og det samme har han vært for det spanske landslaget siden året før. Han ble hentet til den spanske storklubben etter EM-triumfen samme år, hvor han blant annet kronet finalen med en scoring. I Barcelona har det blitt fire serie- og cupmesterskap i tillegg til et Champions League-trofé. Alba har etter hvert blitt en rutinert forsvarsspiller, og hans stadige offensive bidrag kan bli et viktig angrepsvåpen for Spania i sommerens VM.

8. Thiago Silva (33 år/Brasil/Paris Saint-Germain)

Stopperveteranen deltar trolig i sitt siste VM-sluttspill, og i år er han ute etter å revansjere det forsmedelige 1-7-tapet mot Tyskland i semifinalen i VM på hjemmebane for fire år siden. I den nevnte kampen sonet han karantene, og Silva var derfor ikke å se på banen. Nå er han tilbake, og med sin rutine blir han en viktig mann for Brasil i årets mesterskap. Hvor god er egentlig Thiago Silva? Det er et spørsmål mange stiller seg, noe som også er forståelig hvis man ser på forskjellen mellom de beste og de dårligste lagene. PSG har med unntak av 16/17-sesongen cruiset gjennom den franske ligaen de siste, og lagets kaptein har vært sentral i den imponerende trofésankingen.

International Friendly Austria – Brazil November 18, 2014: Thiago Silva, Rubin Okotie. Ailura, CC BY-SA 3.0 AT [CC BY-SA 3.0 at (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/at/deed.en)], from Wikimedia Commons

Varane har omsider Han debuterte på landslaget tilbake i 2013, i en alder av 20 år. Til tross for sin unge alder står han allerede med 42 landskamper, et tall som ville vært langt høyere hadde det ikke vært for skadeproblemer som blant annet lårskaden som forhindret ham fra å spille EM på hjemmebane i 2016. Franskmannen blomstret i Real Madrid-forsvaret de siste sesongene, og med sitt solide forsvarsspill har han gjort savnet etter Pepe minimalt. De fire siste sesongene har han stort sett vært å se på banen når han har vært skadefri, og i løpet av den perioden har han blant annet fått med seg tre av sine fire Champions League-titler med Real Madrid.

6. Samuel Umtiti (24 år/Frankrike/Barcelona)

Umtiti fikk sin debut for Frankrike i kvartfinalen i EM på hjemmebane for to år siden. Siden har han spilt fast i midtforsvaret for den stolte fotballnasjonen, og til tross for at  mesterskapet dessverre endte med finaletap for Umtiti og hans landsmenn ble han etter turneringen hentet til Spania av selveste Barcelona. Etter overgangen fra franske Lyon har han hatt en eventyrlig utvikling, og han har vært fast i startoppstillingen helt siden ankomsten for laget som i vår vant La Liga. Med sine snart 25 år er han etter alt å dømme en spiller som franskmennene vil ha glede over i lang tid fremover.

5. Jérôme Boateng (29 år/Tyskland/Bayern München)

Vi har kun funnet plass til én spiller fra de regjerende verdensmesterne, og det er Boateng. Midtstopperen startet samtlige kamper i forrige VM, og det samme gjorde han i EM for to år siden, et mesterskap som endte med semifinaletap. Tyskeren har slitt en del med skader de siste sesongene, og nå har han akkurat kommet tilbake fra en hamstringsskade som har plaget ham siden slutten av april. Trøbbel med hamstringen gjorde at han mistet hele oppkjøringen og de første kampene i årets sesong, men forhåpentligvis får vi se en skadefri Boateng i sommerens VM. Den sterke midtstopperen kommer til VM stinn av selvtillit etter å ha vunnet serien med Bayern München fem sesonger på rad.

By Andrzej Otrębski – Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=20721796

4. Gerard Piqué (31 år/Spania/Barcelona)

Det ble nok en triumfsesong for Barcelona og Spanias stopperkjempe. I hvert fall i nasjonale turneringer, hvor det ble gull i både serie og cup. Piqué har vært en sentral brikke i Spanias forsvar siden etter EM-triumfen i 2008, og i løpet av sommerens VM kommer han etter alle solemerker til å runde 100 landskamper. Spanjolen har en imponerende CV, og han er en av tidenes mest meritterte fotballspillere med syv serie- og cupmesterskap, fire Champions League-titler, og én triumf fra Premier League, VM og EM.

3. Diego Godín (32 år/Uruguay/Atlético Madrid)

Uruguays kaptein og stopperkjempe er en av verdens beste forsvarsspillere. Med sine 116 landskamper er det kun hans forsvarsmakker, Maxi Pereira, som har flere kamper for Uruguay enn Godín. Han var også en del av mannskapet som tok seg helt til semifinalen i VM for åtte år siden, og etter storspill i Sør-Afrika ble han hentet fra Villarreal til Atlético Madrid. Der har han spilt siden, og de siste årene har han vært en viktig brikke i et forsvar som av mange utropes til et av verdens beste. Ett seriemesterskap, to Champions League-finaler og to Europa League-triumfer er noe av det Godín har vært oppnådd sammen med hovedstadslaget. For landslaget har han også en Copa América-triumf fra 2011 å vise til.

2. Sergio Ramos (32 år/Spania/Real Madrid)

Sergio Ramos har spilt fast for både det spanske landslaget og Real Madrid i 13 år, og han er som kaptein et ubestridt førstevalg på både klubb- og landslag. Han har i sin karriere vunnet det som er å vinne på toppnivå. VM, EM og fire Champions League-titler er blant noe av det han står oppført med på CV-en, og i tillegg kommer en rekke spanske titler og andre mindre betydningsfulle troféer. Den beryktede midtstopperen er ikke bare en dyktig forsvarsspiller, men han har også en unik evne til å stå frem i avgjørende øyeblikk. Overtidsscoringer, som den i Champions League-finalen i 13/14-sesongen, har blitt ett av hans varemerker, men han har også en langt mer dyster side. Ramos holder rekorden for antall gule i La Liga og i Champions League, men han er også den spilleren som har blitt utvist flest ganger i La Liga-historien.

1. Marcelo (30 år/Brasil/Real Madrid)

Marcelo har i flere år blitt ansett som en av verdens beste venstrebacker, om ikke den aller beste. I likhet med de nevnte lagkameratene i Real Madrid har han vunnet fire Champions League-titler de siste fem sesongene. I årets finale leverte han to målgivende pasninger, men den offensive backen hadde også tre scoringer i vårens Champions League-kamper. Krølltoppen er et giftig angrepsvåpen for klubb- og landslag, men de stadige offensive bidragene har også en bakside. Brasilianeren har sine klare svakheter i det defensive posisjoneringsspillet, og i vårens ferd mot suksess i Europa kom flere av Real Madrids baklengsmål etter tidvis naiv posisjonering.

Saken fortsetter under bildet.

By copa2014.gov.br (Brazil beat Croatia in World Cup opening match) [CC BY 3.0 (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0)], via Wikimedia Commons

Medhi Benatia (31 år/Marokko/Juventus), Davinson Sánchez (21 år/Tottenham/Colombia), Mats Hummels (29 år/Tyskland/Bayern München), Toby Alderweireld (29 år/Belgia/Tottenham), Jan Vertonghen (31 år/Belgia/Tottenham), Nicolás Otamendi (30 år/Argentina/Manchester City), César Azpilicueta (28 år/Spania/Chelsea), Kamil Gilk (30 år/Polen/Monaco), Miranda (33 år/Brasil/Inter), Vincent Kompany (32 år/Belgia/Manchester City), Pepe (35 år/Portugal/Besiktas) og Joshua Kimmich (23 år/Tyskland/Bayern München).

The post VM: Topp 10 forsvarsspillere appeared first on Fotballsonen.

40 år senere, i 2006, ligger fotballgiganten med brukket rygg og den tidligere fotballstormakten som tok Europa med storm og vant OL-gull i 1924 og 1928, og senere vant det første verdensmesterskapet i fotball i 1930, har lite å vise til de seneste årene. Landet har kun kvalifisert seg for ett verdensmesterskap siden 1990, da Óscar Washington Tabárez Silva førte Uruguay til en åttendelsfinale i Italia-VM, og man har ikke hevdet seg i Copa America siden finalekampen man tapte i 1999.

I mars 2006, etter at det er klart at sommerens VM-sluttspill går uten Uruguay, hentes Tabárez tilbake. Spol fram til 2. juli 2010. Stedet er Soccer City i Johannesburg. Etter 120 minutter er ingenting avgjort i en forrykende kvartfinale mellom Uruguay og Ghana. Det hele skal avgjøres på straffespark, det vakreste og samtidig mest brutale som finnes i fotball. Klubbnomaden Sebastián Abreu går frem for å ta Uruguays femte- og siste straffe. Scoring gir avansement. Med en helfrekk chip sender han Uruguay til sin første semifinale i et verdensmesterskap siden 1970. Hjemme i Uruguay koker det.

To år senere, i juni 2012, er landet med like mange innbyggere som det finnes registrerte fotballspillere i nabolandet Brasil rangert som verdens nest beste på FIFA-rankingen.

Hvordan har det seg at det lille landet, skvist mellom Argentina i vest og Brasil i nord, kan gjøre det såpass godt?

Året etter bragden i Sør Afrika gikk de attpåtil hen og vant Copa America for første gang siden 1995. I Brasil-VM 2014 tre år senere tok de seg videre fra en gruppe bestående av Italia, England og Costa Rica. Og i sommer er de på ny kvalifisert til VM-sluttspillet, og skal måle krefter mot Egypt, Saudi Arabia og vertsnasjon Russland i gruppespillet.

SUKSESS I SØR AFRIKA: Laget som tok seg til semifinale i VM i 2010. Foto av: Doug Pensinger/Getty Images.

I løpet av en 12-års periode har en tidligere grunnskolelærer gjenreist den gamle stoltheten La Celeste, de himmelblå, og satt Uruguay tilbake på fotballkartet. Dette er fortellingen om en sta fotballtrener og den uruguayanske fotballarven.

El Proceso
Vi skriver 2006. Mens Paraguay, Brasil, Argentina og Ecuador skal representere Sør Amerika i VM-sluttspillet i Tyskland går Óscar Tabárez i gang med et storstilt prosjekt som tar sikte på å føre Uruguay tilbake til toppen. Fundamentet i nysatsningen er det Tabárez presenterer som El Proceso de Institucionalización de Selecciones y la Formación de sus Fútbolistas, eller Prosessen, som legger føringer og selve rammeverket for landslagsfotballen i Uruguay, fra U15-nivå til seniorlandslaget. En tradisjonell 4-3-3 skulle gjeninnføres og man skulle legge forholdene bedre tilrette for at fotballkomplekset Complejo Celeste, fotballforbundets fasiliteter på over ti hektar en halvtimes kjøretur utenfor hovedstaden Montevideo, skulle utvikle mennesker såvel som fotballspillere.

Utfordringene var dog mange. I et intervju i senere tid har den normalt sett mediesky og reserverte Óscar Tabárez uttalt seg om tingenes tilstand da han overtok i 2006. Han snakket om et fotballforbund som manglet visjon og en stolt fotballnasjon som hadde mistet sin identitet og sitt omdømme.

– Da jeg overtok som landslagstrener var det til og med vanskelig å finne motstandere. Vi slo knapt nok fra oss internasjonalt, vi hadde ikke kvalifisert oss til VM-sluttspillet og det tidligere trenerapparatet spilte knapt én eneste treningskamp før kvalifiseringskamper. Vi måtte reise jorden rundt for å få spilt en håndfull treningskamper, poengterte Tabárez den gang, og viste med det til treningskampene som ble spilt i blant annet Serbia, Egypt, Georgia, Sør Afrika, Norge og Japan i perioden 2006-2008.

Skulle man kunne føre Uruguay tilbake til gamle høyder måtte landets stolte tradisjoner og meritter løftes frem. Det insisterte Tabárez på. Viktigheten og betydningen av det å spille i den himmelblå drakten skulle dyrkes, og La Celeste sin historie skulle læres bort. For Uruguay har tradisjoner med fotball. Sterke sådanne sågar.

Den uruguayanske arven
I 1924 reiste Uruguay med båt over Atlanterhavet for å delta i det første verdensmesterskapet i fotball, da organisert som en del av de olympiske leker i Frankrike det året. Året i forveien hadde Uruguay arrangert, og vunnet, det andre søramerikanske mesterskapet på rad, i dag kjent som Copa America. Lite visste europeere om fotballens utbredelse og suksess i Sør Amerika, og mannskapet fra Uruguay ble av den grunn tvunget til å spille oppvisningskamper i Spania. Motstanden ble feid av banen, den ene etter den andre. Da turneringen i Paris startet opp fortsatte Uruguay der de slapp. De så seg aldri tilbake etter å ha valset over Jugoslavia og vunnet 7-0 i første runde, og reiste til slutt hjem som olympiske mestere. Fire år senere gjentok suksessen seg, denne gangen med Argentina som både deltager og finalemotstander.

Uruguay har en fotballhistorie og med det en fotballkultur som få, kanskje ingen, land i verden kan vise til. Vi snakker om et land som foruten to OL-gull på 1920-tallet, har vært verdensmestere to ganger, spilt åttendelsfinale i VM tre ganger, spilt kvartfinale én gang og semifinale to ganger. Og det er landet som har vunnet flest Copa Americas med sine 15 triumfer, én mer enn Argentina og hele syv flere enn Brasil, samt flest topp-fire plasseringer.

Deres meritter taler for seg selv. Uruguay har alltid vært en maktfaktor ikke bare i søramerikansk fotball, men også i verden. En fotballgigant mellom to andre giganter. En av de minste nasjonene på kontinentet, men allikevel blant de tre store i fotballsammenheng.

Selve essensen av deres fotballhistorie og -kultur, og deres enorme suksess på fotballbanen populasjon tatt i betraktning, er ofte tilskrevet det som omtales som Garra Charrúa, den uruguayanske mentaliteten. Uttrykket som i bokstavelig forstand kan oversettes til ‘kloen av Charrúa’ og figurativt til en form for dedikasjon, vilje og tro på seg selv som kjenner ingen grenser. Charrúa referrer til Charrúa-folket, et nomadisk folkeslag som holdt til i de sørlige områdene av dagens Uruguay, Entre Ríos-provinsen i Argentina og Rio Grande du Sol-provinsen i Brasil, og deres maniske kampånd og brutale motsetning til de spanske invasjonsstyrkene på kontinentet. Å overgi seg var ikke et alternativ, uansett hva.

I moderne tid har denne mentaliteten blitt ansett som en del av den nasjonale ånden til uruguayanere.

Og det er en tilnærming som har manifestert seg på fotballbanen helt siden fotballen gjorde sitt inntog i det lille landet gjennom engelske sjømenn og arbeidere i forbindelse med byggingen og utbredelsen av jernbanen på det søramerikanske kontinentet i siste halvdel av 1800-tallet.

Det er en tanke som gir gjenklang hos fotballspeider og Uruguay-kjenner fremfor noen andre i Norge, Terje Liverød. Den tidligere fotballspilleren, som har stått bak overgangene til flere søramerikanske toppspillere til europeiske klubber, mener det gir liten mening å snakke om talentutvikling for å finne svaret på Uruguays suksess.

– Talent- eller spillerutvikling er et misforstått om ikke misbrukt begrep. Tilfellet Uruguay har i første rekke ikke med spillerutvikling å gjøre, sier Liverød.

Det er like naturlig som det er åpenbart. Spillere utvikles ikke ved nasjonale samlinger. Til det forekommer de altfor sjeldent.

Liverød peker isteden på landets stolte historie. For i Uruguay snakker alle om mentalitet.

– Uruguay har alltid fostret gode stjerner. Alcides Ghiggia, matchvinneren i VM-finalen i 1950, og briljante Enzo Francescoli på VM-laget i 1990 er noen eksempler. At en del spillere nå er mer kjente i Europa enn disse tre har med dagens internasjonale fotball å gjøre. Tidligere vekslet ikke spillerne klubber eller gikk til Europa på samme måte som de gjør i dag. Og ikke minst, det var ikke det samme mediafokuset og tilgangen på informasjon om fotballen i Sør Amerika generelt har ikke alltid vært som den er nå.

– Hvorfor de, med 3,5 millioner innbyggere, alltid har vært en fotballnasjon i verdensklasse som kontinuerlig fostrer toppspillere er en mer kompleks problemstilling enn som så. Det finnes ikke ett svar med to streker under, men heller flere der kultur, historie, pasión og dedikasjon er vesentlige elementer, forteller Liverød.

– Hver gang en uruguayaner spiller en fotballkamp, uansett hvor og mot hvem, så går han ut på banen i troen på at han kan vinne. Når så landslaget drar til VM så gjør de det i tro på at de kan gå hele veien. Hver eneste spiller har en tro, håp og drøm om å reise hjem som verdensmester.

– Og de gjør hva som helst for å vinne, kamp etter kamp. Deres innstilling forteller noe om en helt spesiell mentalitet. En uruguayaner går gjennom veggen om nødvendig. De er laget og skrudd sammen av noe helst spesielt, illustrerer Liverød.

Dette kom særlig til uttrykk i kvartfinalen mellom Ghana og Uruguay i fotball-VM 2010. I kampens siste minutt redder Luis Suárez en avslutning fra Ghanas Dominic Adiyiah på strekken med to strake hender i været. Scoring hindret, men det medfører marsjordre og ghanesisk straffe. Scoring blir så hindret igjen, men denne gangen på lovlig vis av keeper Fernando Muslera. Store protester fulgte, særlig da Ghana røk i straffesparkkonkurranse.

ALT FOR Å VINNE: Luis Suárez gjør alt han kan for å unngå baklengsmål i kvartfinalen mot Ghana i 2010. Foto av: Michael Steele/Getty Images

De fleste mente Suárez hadde jukset og med det frarøvet Ghana en semifinaleplass. Trener Tabárez og eks-landslagsspiller Gus Poyet var uenige. De mente Suárez hadde handlet på instinkt og at det ikke kvalifiserte som juks. Suárez’ landslagssjef mente at hans stjernespiss ikke kunne lastes for at Ghana ikke omsatte straffesparket de ble gitt. Så enkelt som det. Poyet, på sin side, gikk så langt som å antyde at Suárez hadde ‘tatt en for laget’ og at han stilte opp på vegne av sitt land for å unngå tap.

Juks eller ei, Uruguay sto igjen som vinner og det var det som var betydde noe.

Sta og konsekvent
I møte med den moderne, globaliserte fotballen har utfordringene stått i kø for La Celeste. Uruguay er et lite land med få innbyggere og hvor den uruguayanske ligaen i lengre tid har slitt økonomisk. Med rikere klubber i Mexico, Argentina og Brasil har veien ut av Uruguay vært kort for spillere som har vist potensial tidlig. Men Óscar Tabárez, en erfaren trener med bred erfaring fra klubbfotball i Colombia, Argentina og Uruguay, samt noen år i Italia og Spania, har snudd utfordring til mulighet.

Uruguay måtte bli et vanskelig lag å bryte ned, og dette forsto Tabárez bedre enn noen andre. Nøkkelen fant Tabárez i koordineringen og samkjøringen av landslagene med en felles grunntanke.

For det Uruguay mangler i form av færre fotballspillere og mindre økonomiske muskler, har de kompensert for med nasjonal lidenskap og stolthet. Deres ubegrensede tro på deres kollektive styrker og identitet gjør at Uruguay stadig slår godt fra seg i møte med det som i utgangspunktet anses som bedre lag. Han kalles ikke El Maestro for ingenting, gamle Tabárez.

Arven fra Uruguays storhetstid har utvilsomt spilt en uvurderlig rolle. Som landslagsspiller skulle lære hva det innebar å ikle seg den himmelblå landslagsdrakten, om den uruguayanske fotballtradisjonen, om spillestil, formasjon og system. Resultatet er en rød tråd hva gjelder disiplin og holdninger via spillertyper til spillesystem fra U15-nivå til A-landslaget.

Og det er lite som har en tydeligere rød tråd enn Tabárez’ taktiske tilnærming, der stabilitet og kontinuitet er hans holdepunkter. Ja, faktisk har han vært såpass tro til sine idealer og den samme kjernen med spillere at han ofte oppfattes som både sta og rigid av enkelte.

EN STA VISJONÆR: Óscar Tabárez er kjent for å være tro til sine prinsipper og de samle spillere. Foto av: Buda Mendes/Getty Images.

– Han tviholder på enkelte spillere, noen ofte alt for lenge. Han har vært meget konsekvent, fulgt sin linje og vært sin oppfatning og filosofi tro. Han bygger langsiktig hvor eventuell kortsiktig motgang ikke har rokket ved dette, sier Terje Liverød.

Et blikk på den uruguayanske adelskalenderen underbygger det Liverød poengterer. De ti spillerne med flest landskamper er alle fra Tabárez regjeringstid. Det vitner om en trener som er konsekvent i sine uttak, og som bygger laget rundt en stamme av spillere. Interessant nok er det faktum at flere av spillerne som har utgjort stammen i Tabárez’ Uruguay er spillere som ikke engang har vært fast inventar i sine respektive klubblag. Mangeårige landslagskaptein Diego Lugano er et eksempel på en sentral spiller som ofte satt på benken i sine klubblag. Eks-Barcelona og eks-Juventus-stopperen Martin Caceres et annet.

– For Tabárez har personlighet og betydning for gruppens sammensetning, helhet og prestasjonsevne i mange tilfeller vært overordnet prestasjoner for klubblag. Han har lagt enormt stor vekk på å bygge en homogen gruppe av riktige spillertyper, tilføyer Liverød.

Systemet Tabárez har dyrket er i all hovedsak ulike varianter av en 4-4-2-formasjon. Men det var en mer flytende og offensiv 4-3-3 han opprinnelig ønsket å erobre verden med. Det varte ikke lenger. Noen braksuksess ble det ikke i sin første kamp tilbake i sjefsstolen for Los Charrúas. Et sviende 0-3-tap mot Peru i Copa America i 2007 betydde at han måtte tenke nytt ettersom det var tydelig at Uruguay ikke var et lag som var ment til å dominere ballbesittelse og styre kampbildet.

Til gjengjeld hadde spillergruppen sine styrker bakover i banen, med solide og kompromissløse typer i forsvars- og midtbaneleddet, og i kontringsspillet. Enden på visen var innføringen av en mer strukturert og disiplinert 4-4-2 med organiserte og kompakte lagdeler.

– Det er her Uruguay har sin styrke: i Tabárez’ sterke tiltro til sine spillere, sier Oscar Lindgren Ortiz, Fotbollkanalens Sør Amerika-reporter.

– Han har stort sett jobbet med samme spillere gjennom hele hans regjeringstid. Han stoler 100% på denne spillergruppen, legger han til.

En solid stamme med en lovende fremtid
At Tabárez setter kollektivet i høysetet og sin lit til stram taktisk organisering er én side av saken. En annen er kvalitet nok i spillermaterialet for å kunne lykkes. Og El Maestro har en rekke toppspillere til sin disposisjon.

Fernando Muslera er en erfaren burvokter med over 300 kamper kombinert for Lazio og Galatasaray og snart 100 landskamper. Midtstopperparet utgjøres av Atletico Madrid-duoen José Giménez og Diego Godín. På høyreback finner man en Maxi Pereira, mannen med flest landskamper for Uruguay, og med nesten 300 kamper og flere tusen mil opp og ned portugisiske fotballbaner.

I midtbaneleddet har Tabárez lenge foretrukket to hardtarbeidende midtbaneslitere med løpskraft som Ríos, Gargano, González og Pérez. I senere tid, med innrykket av en ny generasjon spillere, har dette blitt ispedd teknisk finesse og overblikk. Her kan Matías Vecino, Federico Valverde, Rodrigo Bentancur, Giorgian De Arrascaeta og Nahitan Nández, samt årets stjerneskudd i italiensk Serie A, Lucas Torreira som står uten landskamper foreløpig, nevnes.

Og dagens Uruguays angrepsrekke trenger ingen videre presentasjon: Luis Suárez og Edison Cavani, nasjonens to mestscorende spillere i landslagssammenheng i sin beste alder. Tidligere hadde man en viss Diego Forlán i angrepsrekken også. Bak Suárez og Cavani finner man i tillegg Celta Vigos Maximiliano Gómez som har gjort sine saker strålende i LaLiga så langt og er spådd en lysende karriere.

POPULÆR: Liten tvil om at Luis Suárez er en populær herremann blant Uruguays supportere. Foto av: Matthias Hangst/Getty Images.

– Disiplin og organisering i kombinasjon med disse toppspillerne har tatt Uruguay dit de er i dag, mener Lindgren Ortiz.

– Nivåforskjellen til Europa er ikke like stor som før
Samtidig peker Lindgren Ortiz på flere andre aspekter som ligger til grunn for Uruguays suksess.

– Ser du på Colombia og Chile så har også de fått frem meget gode fotballag de seneste årene. Før det var også Paraguay og Ecuador gjengangere i VM-sluttspill. Og det var med betydelig mindre kjente spillere på papiret, sier Ortiz.

– At blant annet Chile, Colombia og Uruguay nå har fenomenale spillere i alle ledd kan forklares med at de søramerikanske ligaene, særlig den mexikanske, brasilianske og argentinske, har blitt betydelig bedre. Nivåforskjellen til Europa er ikke like stor som tidligere, og de betaler stadig mer penger noe som gjør at spillere blir værende på kontinentet. Og nivået i søramerikanske klubber er uhyggelig mye høyere enn hva folk flest i Europa er klar over, legger Sør Amerika-kjenneren til.

At ringvirkningene av dette er store i positiv forstand for Uruguay og Tabárez er åpenbart. Det gagner den uruguayanske ligaen såvel som spillernes utvikling. Resultatet kan ses i form av at flere klubber utfordrer de to desidert mest suksessfulle klubbene i Uruguay historisk sett. Steget opp til Peñarol og Nacional, som nesten uten unntak har gjort opp om seriegullet seg i mellom de siste hundre årene, blir stadig kortere. Det kommer utvilsomt til å bære frukter for Uruguays landslag i tiårene fremover.

Til VM for å vinne
12 år er gått siden han tok fatt på sin andre periode som landslagstrener, og Óscar Tabárez har rukket å fylle 70 år. Uruguays suksess i Tabárez’ andre periode som landslagstrener er i utgangspunktet ikke et produkt av innføring av nye prinsipper og en fotballrevolusjon, men heller om videreføring av identitet og tradisjon.

Til sommeren venter et nytt VM-sluttspill. Der kan alt skje.

For i Uruguay er det kun én ting som gjelder; fotball. Og viktigst av alt er det å vinne, uansett hvordan.

TIL VM FOR Å VINNE: José Gimenez og Uruguay satser på mer jubel til sommeren. Foto av: Chung Sung-Jun/Getty Images.

The post Oscar Tabarez og den uruguayanske arven appeared first on Fotballsonen.